Bokelskere.no

Min anmeldelse av boka i Klassekampen 27.11.10

Levende om Libanon

22 år, to måneder og ti dager tok det Israel å innse at krigen i Libanon ikke kunne vinnes – ikke 48 timer, slik daværende forsvarsminister Ariel Sharon sa. Det ble Israels Vietnam. Det var fire mødres mobilisering mot krigen, samt en rekke Hizbollah-aksjoner, som førte til at Israel endelig trakk seg ut av Sør-Libanon våren 2000. Mange mente det inspirerte palestinerne til å gjenoppta kampen mot Israel under den andre intifadaen noen måneder seinere.

Tidligere Midtøsten-korrespondent, journalist og forfatter Odd Karsten Tveit forteller her historien om Israels langvarige okkupasjon av Sør-Libanon. På mange vis fortsetter han der han slapp for 25 år siden, med boka «Nederlag – Israels krig i Libanon». Boka har et unikt kildetilfang og gir en grunnleggende forståelse av hvorfor maktforholdene i Midtøsten ser ut som de gjør.

Mange hundre intervjuobjekter opptrer i boka: tidligere diplomater, journalister, militære og vanlige folk. Ofte fører hans gransking og opprulling av saker til tilfeldigheter som fører til nye, store oppdagelser – det som kalles serendipity. Et slikt øyeblikk inntreffer når han bestiller bøker på en amerikansk nettbokhandel og finner at eieren heter Thomas Twetten – egentlig fra Telemark – og var en av hovedpersonene i Iran-Contras skandalen.

Selv 20 år etterpå er det oppsiktsvekkende å lese om hvordan USA selger raketter til Iran for å løslate gisler; for hvert gissel som løslates får Iran 400 TOW-raketter. Seinere dukker rakettene opp i Sør-Libanon, hvor de skytes mot Israel. Tveit sparer ikke på detaljene når han beskriver krigsforbrytelser – barn brukes som levende skjold, sivile henrettes, både menn og kvinner tortureres, og voldtas. De fleste utført av israelerne, men Tveit vier også mye plass til overgrep utført av de libanesiske militsene, spesielt den sørlibanesiske hæren (SLA) i det notoriske Khiamfengselet.

Tveit er på sitt beste når han forteller de personlige historiene, som når norske FN-offiserer hjalp to libanesiske fanger som rømte fra Khiam-fengselet. Her finner vi også unike intervjuer, med blant andre den eneste norske lederen av FNstyrken, Trond Furuhovde, som iherdig forsvarer UNIFILs mandat mot israelske angrep. Furuhovdes tydelige beskjeder gjør ham upopulær i New York, og han får ikke fornyet sitt mandat. Også nordmenn mister livet i Libanon, flere som et resultat av israelske angrep. Israels bruk av flechette-våpen gjør at Norge mister en soldat jula 1993, men fordi Norge på den tiden er mer interessert i å bevare «Oslo-freden» blir ikke de israelske soldaten(e) som drepte nordmannen stilt til ansvar.

Men dette er ikke bare en mannsverden: Tveit trekker fram kvinnenes rolle – som ofre, som frihetskjempere, som kollaboratører. Vi blir kjent med kristne Soha Bishara som satt i fengsel i ti år på grunn av drapsforsøket på SLA-lederen, den palestinske frihetskjemperen Kifah og den rettferdighetssøkende israelske advokaten Lea Tsemel. Boka er da også dedikert til to av kvinnene i hans liv.

I etterkant av Gaza-krigen, debatten rundt Løkkeberg/Kristiansens film «Gazas tårer» og forsøkene på å stille soldater for krigsforbryterdomstolen, kan man tenke at Israels nåværende president, den brutale Shimon Peres, er blant de verste krigsforbryterne. Boka støtter en slik teori. Massakren på sivile kvinner, menn og barn, som søkte tilflukt i en FN-bygning i Qana, gir oss assosiasjoner til angrepene på Gaza-skolene under den siste krigen. FNs håndtering av Qana-massakren levnes heller ingen særlig ære, på tross av at massakren blir grundig etterforsket og Israel blir funnet skyldig i å ha bevisst siktet mot FN og de sivile som befant seg der (ved hjelp av norske videobevis).

Boka er, i solid Tveit-stil, gjennomsyret med fotnoter, referanser og er uvanlig godt gjennomarbeidet. Dette er levende og godt fortalt: Kapitlene er korte, handlingen drives framover av nye angrep, forhandlinger, kidnappinger. Innimellom storpolitikken og det kyniske spillet mellom partene krydrer Tveit med legender, ordtak og historier. Hans kjærlighet til folket, maten, araken (libanesisk brennevin) bringer leseren nær Libanon. Det er som å høre den legendariske Fairouz’ stemme synge «ba-habbik ye Lubanan – ye watani»: «jeg elsker deg Libanon – mitt hjemland», som hun synger da hun for første gang opptrer i Beirut etter nesten 20 års borgerkrig.

Norske lesere vil savne noen skjellsettende episoder: Fordi Tveit er så nært på libanesere, kristne så vel som sjiaer, drusere og palestinere, forbigås noe i total stillhet – som krigen mot de palestinske flyktningleirene i 1985-88, hvor en rekke norske solidaritetsarbeidere risikerte livet. Selv om boka er mer enn 600 sider, savner jeg også en grundigere analyse av Hizbollah; den tidlige sjiamuslimske mobiliseringen i sør på åttitallet og Israels systematiske angrep som gir næring til mange små «kerbalaer» blir godt beskrevet. Men utover det er det journalisten Tveit som rapporterer i korte nyhetsmeldinger, fortelleren og forfatteren er ikke der. Nærheten han har til UNIFIL og politikken i Israel – og Norge – er ikke til stede når det gjelder Guds partis handlingsmønster. Det er forståelig at kildetilgangen trolig er svakere når det gjelder Hizbollah, men leseren sitter igjen med en rekke spørsmål om Hizbollahs logikk og tankemønster. Man savner også en mer kritisk analyse av Iran. Hizbollahs sofistikerte våpen og militære styrker var da også den viktigste årsaken til at Israel endelig trakk seg ut av landet.

For norsk UD vil det nok alltid være knyttet en bitter ettersmak til at man prioriterte Balkan og trakk ut de norske FN-styrkene to år før man var i mål. Israel, derimot, var nok såre fornøyd da Den Kristelig folkepartiledete norske regjeringen trakk ut de norske FN-styrkene – den indiske bataljonen ble sett som mindre Israel-kritisk enn Norge. Ifølge Tveit var utviklingsminister HildeFrafjord Johnson den eneste i regjeringen som påpekte at den norske uttrekningen kunne bli sett på som ettergivenhet for Israel. Historiene som Tveit her har gravd fram er av ypperste kvalitet og har stor betydning for den offisielle versjonen av det norske FN-engasjementet i Libanon. Selv om boka sier farvel til Libanon er det nok ikke dette Tveits farvel til landet – la oss håpe han har for mange gode historier igjen.

En bokhandler her i byen hadde invitert Odd Karsten Tveit til å presentere boka si. Interessant å høre han fortelle, det er en mann med stort engasjement og er en god formidler.
Har ikke lest boka enda, men etterhvert så blir den lest.
Selv om han ikke har politiske analyser om de ulike konfliktene eller mer om ulike grupperinger i denne boka så kommer det kanskje mer fra han senere. Denne boka er lang nok, for det er mye å gripe tak i og fortelle om, det er sikkert og visst.

Ja - enig i det (beklager sent svar, er altfor sjelden innom disse sidene). Ut fra tilbakemeldingen til Tveit på anmeldelsen tror jeg han jobber mer med Iran-Libanon koblingen, som var noe av det jeg savnet. Men når det er sagt - en utrolig solid bok! Nora