Bokelskere.no

Her er historien om Ivan Iljitsj som hadde levd et selvopptatt liv.
Tolstoj beskriver omgivelsenes hyklerske reaksjon på Ivan Iljitsj’s død. Ingen har tanker for den avdøde. Kollegene tenker først og fremst på hvilke muligheter for forfremmelse hans død gir, og enken undersøker hvordan hun kan oppnå å få pensjonen større.
Boka skildrer sykdom sett fra pasientens side og forholdet mellom den syke og omgivelsene, hans angst, tanker og hans fysiske og psykiske smerter.

En tankevekkende bok som er like aktuell i dag som dengang den ble skrevet i 1886.

Her er min omtale av boka:

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."

Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover.

Ja, er det ikke ei fantastisk og tankevekkende bok.
Her vil Tolstoj "ta tak i oss", og vise hvordan det kan gå når vi bare er opptatt av oss selv.
Eldre russisk litteratur har en egen "stemme" i seg som tiltrekker meg, det er derfor jeg liker og leser så mye russisk litteratur som jeg gjør.
Så flott å høre at du vil lese mer russisk, det gleder meg.

Jeg gjorde unna det meste av min russiske periode mens jeg var i 20-årene, og mye av det jeg leste den gangen er ting jeg burde ha lest om igjen for lengst. Ellers er jeg enig med deg: det ER noe med disse russerne!!!!