Da jeg begynte på denne boken hadde jeg gode forhåpninger. Både fordi jeg har lest Siderhusreglene av samme forfatterer (som jeg synes er utrolig bra!) og fordi omtrent alle andre jeg har pratet med skryter Irving opp til skyene. Men Enke for et år er det ikke mange som har hørt om. Kanskje ikke så rart?
Romanen er inndelt i tre deler; sommeren 1958, høsten 1990 og høsten 1995. Det hele begynner veldig bra: i den første delen blir vi kjent med hovedpersonene i boken og det som skal bli bakgrunnshistorien for resten av handlingen. Det er morsomt og spennende skrevet, og handlingen har driv. Disse sidene går unna. Del to er en nedtur. Her blir vi bedre kjent med Ruth, som bare var fire år forrige gang vi traff henne. Hun er nå blitt voksen og kjent og populær forfatter. Fremdeles undrer hun seg over hvorfor moren dro i fra henne som liten, men setter svært stor pris på å få Eddie inn i livet sitt som en god venn. Han kjente moren hennes svært godt, etter sommeren de var elskere. Eddie elsker fremdeles Marion etter alle disse årene, og har blitt en under middels god forfatter selv. Han skriver kun om unge menns kjærlighetsforhold til eldre kvinner. Jeg tror grunnen til at jeg ikke liker del to er at jeg egentlig ikke liker noen av hovedpersonene. Jeg synes både Ruth og Eddie er teite, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva det er. Dessuten synes jeg handlingen blir fryktelig treg og kjedelig til tider, noe som gjorde at jeg ikke fant lesingen interessant. Det er et stort minus! I slutten av del to befinner Ruth seg i Amsterdam og Europa. Hun er i gang med å skape plottet til sin neste roman, noe som gjør at hun må oppholde seg en del i horestrøket. Hun blir vitne til noe fatalt, og blir usikker på hva hun skal gjøre. Del tre begynner nærmest som en kriminalroman, noe jeg slettes ikke likte. Likevel blir tempoet på handlingen skrudd litt mer opp her, og det hjelper. Selv om deler av det som skjer høsten 1995 er kjedelige, skjer det samtidig mye annet spennende. Slutten syntes jeg var så som så, jeg hadde nesten gjettet meg til deler av den.
Så, hva synes jeg egentlig om Enke for et år? Jeg er usikker. Det ble for mange kjedelige og uinteressante partier, som desverre overskygget det positive i boka. Felles for hele romanen er at John Irving har et særdeles godt språk og en god fantasi. Men her ble det kanskje for mye og for detaljert?
Sist sett
