Bokelskere.no

Kuk i honboreen, og mye annet som er enda bedre og morsommere. Jeg har vært Saabye-fan nesten så lenge jeg kan huske, og Bly rager fortsatt som en av mine absolutte favorittbøker. Til tross for det, så har Saabye også skrevet en av de ytetrst få bøkene jeg har lagt vekk uten å lese ferdig, merkelig nok Halvbroren, og jeg synes det har vært tendenser til at han har famlet også de siste årene. Særlig var Bisettelsen en tung bok å lese, både på grunn av den "personlige" skuffelsen ved at Kim blir revet vekk fra oss, men også fordi han her eksperimenterte mer med formen enn de tidligere, med enkelte unntak, realistiske verkene sine.

Nå kan det vel diskuteres om han med Bernhard Hval og Notto Fipp er tilbake i det realistiske, men miljøet, historien og hendelsene er i det minste realistiske, og det er igjen enkelt og en fryd å lese Saabye. Dette er rett og slett en morsom og god roman, som i tillegg til å fortelle en sår, god historie på en artig måte makter å tematisere vesentlige ting ved det norske og det norske samfunn i første halvdel av 1900-tallet. Når Hval selv sier at "Hvem trenger vel ikke en sjåfør", så er miljøet tydeligere enn i de fleste andre bøker, og de odde menneskene Hval og Notto Fipp blir tydelig distansert fra sine likemenn i verket.

Det skal sies at denne typen oppvekst/samfunnsskildringer er bitt gjort både bedre og grundigere av andre, og av Saabye selv, tidligere, men det forringer ikke leservennligheten i denne boka. Først og fremst er det et oppkome av ideer, sitater, hendelser og mennesker som gjør denne boka god, men det til sammen gjør sitt til at jeg storkoser meg hele veien.

Et lite minus er det at je løper rundt på jobb og roper Kuk i honboreen i tide og utide. Jeg er tilogmed i ferd med å skrike ut niogsytti fitter til tider, men heldigvis er min lapsis lingua enklere å kontrollere enn Hvals.