Bokelskere.no

Rikhard Løvehjerte er død og hans yngre bror Kong Johan (forførende tanke :-)) har grepet makten i England. Arthur er sønn av Kong Johans eldre bror og har like stor arverett til tronen. I Frankrike kjempes det mot Kong Filip som støtter Arthur, etter at den katolske pavens utsending lyser Kong Johan i bann fordi han ikke utpeker Pavens utvalgte til ny erkebiskop i Canterbury. Det kriges og Kong Johan vinner og tar Arthur til fange. Arthur dør, det gjøres avtaler, adelen er svikefull og til slutt dør Kong Johan (ikke fullt så forførisk tanke :-().

Jeg må innrømme at jeg begynner å like disse historiske skuespillene til Shakespeare. De lærer meg masse om historie som jeg har en vag formening å ha hørt tidligere. Siden jeg leser disse skuespillene på norsk, er jeg prisgitt gjendikternes evne og kompetanse, og Høverstad får en sterk treer. Synes at rytmen i monologene ikke alltid henger sammen og føler at rimene kunne ha vært bedre komponert.

Det som står sterkest frem hos meg i Kong Johan, er at jeg nå har hatt "gleden" av å møte den sureste kvinnen jeg til nå har møtt i det Shakespearske univers, nemlig Constance, Arthurs mor. Hun gir Ordføreren i Østersunds klassiske ord "Jag er inte bare besviken-jag er forbannad" da Lillehammer fikk OL, en ny dimensjon. Fasinerende sint kvinne...

Det andre jeg reagerte på, er den katolske kirkens rolle i spliden mellom England og Frankrike. Jeg kjenner ikke Shakespeares religiøse status, men at Pavekirken skulle oppildne til strid og lyse kongen i bann siden han ikke ønsker å utpeke til erkebiskop den som Paven ønsker og nekter å bøye seg for ham, bekrefter jo alle de fordommer man måtte ha mot den katolske kirke og dens overgrep for å sikre egen makt.

Når det gjelder ytterligere beskrivelser av språk, uttrykk og handling, overlater jeg det til de mere skolerte trønderske kvinner som forøvrig gjør en glimrende jobb med å fremme Stratfords store sønn ;-)

Forbilledlig handlingsreferat, Johan S :) (Jfr. forrige ukes ”epos” skrevet av undertegnede).

Jeg har også sansen for de historiske spillene. Vi har jo hørt om disse engelske kongene, og her blir vi bedre kjent med dem om enn i dikterisk bearbeidelse. Så langt er det Richard III for hovedpersonens utsøkt onde personlighet og Richard II for hovedpersonens utvikling, som har gjort mest inntrykk. I Kong Johan er det politikken med hestehandler og dealing, brutte løfter, fluktuerende lojalitet og umettelig maktbegjær som fascinerer.

Jeg er ikke helt sikker på om ”sur” er det ordet jeg ville brukt for å beskrive Constance. Hun er illsint til å begynne med når franskekongen svikter henne og Arthur, og selvsagt fordi Johan har snytt hennes sønn for kongekronen. Hun begår noen praktfulle utskjellinger overfor disse mennene, men det ligger jo hele tiden i kortene at hun ikke har noen sjanse til å endre tingenes gang, og håpløsheten gjør henne vel enda sintere. Etter hvert innser hun at utviklingen av hendelser vil sette Arthurs liv i fare og hun sørger allerede før han er død.

Constance:

Sorgen fyller barnets tomme rom,

den ligger i hans seng, går alltid hos meg,

tar opp hans vakre trekk, gjentar hans ord,

den minner meg i alt om guttens vesen,

besjeler klærnes tomhet med hans form.

Akt 3, scene 4

Jeg synes disse få linjene beskriver en mors savn og sorg på en inderlig rørende måte.

Det er helt klart her at den katolske kirken er en politisk aktør. Den betraktet seg vel overordnet jordiske konger siden den hadde en ufeilbarlig pave som stod i direkte kontakt med Gud. Syntes denne historien om bannlysingen minnet litt om kong Sverre som ”talte Roma midt i mot” og sjekket litt. Historisk ble kong Johan bannlyst i 1209 fordi han nektet å godta den nye erkebiskopen paven hadde utnevnt til Canterbury. Kong Johan nekter å underordne seg paven og mener seg selv over kirken med bare Gud over seg igjen:

Johan:

Hva for en makt på jord kan kreve forhør

og svar av meg, for menn og Gud en konge?

---

Men slik vi selv, nest Gud, er overhode

skal vi, nest Ham, alene opprettholde

vår overhøyhet dit vårt velde når

alt uten hjelp fra noen jordisk hånd.

Akt 3, scene 1

Kong Sverre ble lyst i bann bare 15 år før kong Johan, i 1194, fordi han nektet å godkjenne den nye biskopen i Stavanger. Dermed nektet erkebiskopen i Nidaros å krone Sverre, som ikke gav seg som vi vet. Disse episodene tyder altså på at kirken hadde stor makt og anså seg mektigere enn jordiske konger.

Da Shakespeare skrev stykkene sine, var det bare noen få generasjoner siden britene hadde blitt anglikanske i stedet for katolske under Henrik VIII, men Dronning Elizabeth forfulgte ikke veldig aktivt katolikker før de evt. begynte å legge konspirative planer. Katolikkene ble akseptert hvis de holdt sin gudsdyrkelse innenfor husets vegger. Likevel er det klart at situasjonen fortsatt var spent. Det var bøter for å ikke gå til gudstjeneste, men i begynnelsen av Elizabeths regjeringstid ble ikke disse inndrevet fra katolikker som ikke møtte. Dette ble strammet til etter hvert som kupp-planer ble avslørt.

Det er altså historisk riktig at kirken grep inn i "jordiske" maktkamper, og det er jo et flott stoff for Shakespeare å gripe fatt i dikterisk. Han får sparket til maktbegjær innenfor flere sfærer, flere aktører i intrigen lager mer drama på scenen og det var vel ikke direkte utaktisk overfor Elizabeth å disse paven.

Ellers gjorde vel Bastarden inntrykk i dette skuespillet, eller hva?

Jeg samstemmer: Shakespeares historiske skuespill er virkelig flotte! Samtidig som en som leser synes det er morsomt å lære mer om Englands historie, er det også viktig å huske på at Shakespeare tok seg en god del dikteriske friheter. Min favorittkarakter – Bastard (selvsagt!) – er oppdiktet av mesteren fra Stratford. Bastarden er den som i mine øyne leverer de saftigste kommentarene; slik var han antageligvis viktig for den godeste Williams dramatisering av King Johns herskerperiode.

Satte selvsagt også pris på de saftige kvinnerollene; Hell hath no fury like a woman scorned (ikke Shakespeare, men William Congreve…). Sønner var, og er, viktige. Hvordan skulle ellers en kvinne få hevet sin rett?

Den historiske King John var kjent som ”Lackland” fordi han mistet store landområder til Frankrike, både på grunn av arv og krigføring, og som ”Softsword” fordi han ikke var den beste av krigerske konger. Begge kallenavnene gjør han seg fortjent til i dette stykket. ”Lackland” fordi han ikke greide å erobre de tapte områdene i Frankrike fra sine slektninger, ”Softsword” blant annet fordi han angrer på sin beslutning om å drepe den unge prins Arthur…

Når det gjelder Arthur, vet historiske kilder lite. Hubert innrømmet først å ha drept den unge prinsen, men gikk senere bort fra denne tilståelsen. Det som i alle fall er sikkert er at Arthur ikke kom levende fra fangenskapet hos King John. Shakespeare får oss som lesere til å få nyvunnen sympati med kongen da prinsen ved et uhell dør.. Men, selvsagt: kongen hadde gitt ordren om å drepe sin rival og til tross for etterpåklokskap var han vel moralsk skyldig?

Karamella: synes linken til kong Sverre er interessant. Trodde Henrik 8 var den første engelske kongen som virkelig våget tale Roma midt imot! Vel... det hadde vel mer med egeninteresse å gjøre enn religiøs overbevisning!

Johan: nå har jeg bare lest den engelske versjonen, men her er det også lite rim. Stykket drives derimot framover av flotte enetaler og herlig språk; noen ganger nobelt, andre ganger så nedrig som bare Shakespeare kan gjøre det!

Kong Johan har jo helt klart ønsket Arthurs død, og i og med at han framstilles som å ha frarøvet Arthur arven hans også, så ligger det i kortene at kong Johan er moralsk ansvarlig for denne guttens undergang.

Og det er jo nettopp moral, eller rettere sagt mangel på moral som er et av hovedtemaene i teksten. Tidlig i første akt, scene 1 sier Elinor: ”Din makt er trygg langt mer enn din rett…” og det er umiddelbart sådd tvil om Johans rett på tronen. Han holder tronen med makt og han er overbevist om at han bare er nest etter Gud på jorden. Jeg lurte litt på hvorfor Elinor så blodtørstig tar parti for Johan og mot sitt barnebarn Arthur? Hun er jo veldig rask til å la Bastarden kalle henne ”farmor”, men nå vil jo aldri han kunne få makt siden han ikke er ektefødt. Handler Elinor også ut fra maktbegjær? Hun backer den sterkeste, Arthur ville bli en svak guttekonge?

Maktmenneskenes blodtørstighet vises også når både Filip og Johan vil angripe Angiers for å tvinge et svar fra dem om hvem som er den rette kongen. De planlegger faktisk å jevne Angiers med jorda i stedet for å prøve mer med forhandlinger.

Johan har ingen hemninger når det gjelder å gjøre som han vil. Når han mangler penger til krigen sender han Bastarden: ”Av sted til England, frende! Skynd deg foran; se til å ta hver gniermunk ved pungen og rist dem godt; slipp fri det fangne gull.” (Johan akt 3, scene 3) Det er også nå han begynner å antyde drapet på Arthur for Hubert. Måten Johan bygger opp denne samtalen der han liksom ettertenksomt snakker i generelle vendinger, og bare antyder og reflekterer for å sno Hubert dit han vil, og legge ordene om drap i munnen på den andre, er mesterlig.

Det er også som om makten, og det å vinne blir et viktigere prinsipp for Johan enn det han virkelig vinner i reelle verdier. Pandulf kommenterer det: ”En selsom tanke: alt Johan har tapt ved dette som han regner som sin seier” (akt 3, scene 4). På dette tidspunktet har Johan vunnet ved Angiers og Arthur er fanget, men Johan er ekskommunisert, han har gitt landområdene i Frankrike til Blanka som medgift, Blanka står på sin manns side og er blitt fiende, Arthur, sin egen nevø har han fanget, vennskapet med Frankrike er over, ressurser er sløst bort på krig, klostrene hjemme i England har fått svi. ”Et scepter som er røvet av en voldsmann må verges like vilt som det er vunnet” sier Pandulf på slutten av tredje akt, og det er virkelig nå det begynner å stramme seg til for kongen…

(Advarsel: Jeg synes det er så utrolig mye å ta tak i i dette stykket, at jeg frykter (igjen) at dette kan utvikle seg til et mer eller mindre alvorlig anfall av munndiaré. Syntes du hadde fått deg nytt profilbilde, Johan S, så jeg måtte klikke for å se det i større format. Ser i grunnen ut som dere har det ganske greit, både du og bikkja med mesteren :))

Må si jeg er litt usikker på Elinors motiver. Antagelig er båndene sterkere til sønnen enn til barnebarnet, spesielt siden forholdet til svigerdatteren er alt annet enn hjertelig. En hver kvinne på den tiden var prisgitt mennene i familien og deres makt; jeg er enig i at det trolig var lettest for Elinor å støtte den eldste og trolig sterkeste av rivalene.. Historiske kilder forteller at Arthur (eller kanskje hans følgesvenner?) prøvde å kidnappe Elinor; en slik handling kan vel få enhver til å støtte motparten?

Stykkets Hubert fikk min medynk.. Han vil så gjerne lyde kongens ord, men ettet å ha snakket med den unge Arthur greier han rett og slett ikke å fullføre ugjerningen. Arthur stagger Huberts besluttsomhet når han snakker om tidligere tider:

Have you the heart? When your head did but ache,
I knit my handercher about your brows,
(…)
But you at your sick service had a prince.
Nay, you may think my love was crafty love
And call it cunning: do, an if you will:
If heaven be pleased that you must use me ill,
Why then you must. Will you put out mine eyes?
These eyes that never did nor never shall
So much as frown on you.

Hubert går med på å forråde kongen og la den unge nevøen få leve.. Dette viser Huberts menneskelige side; han er slett ikke bare et instrument for kongen og en “villain”. Han følger sin egen overbevisning, til tross for konsekvensene denne overbevisningen kan få for han selv.

Enig. Jeg syntes den scenen der kong Johan "snakker rundt" Hubert var så levende. Jeg så kongen for meg gå rundt der på gulvet: "Hubert, Hubert, Hubert..." (Ikke for å ødelegge eller putte rare bilder inn i hodet på andre her :), men jeg greier jo heller ikke å la være å tenke på King John i Disneys versjon i "Robin Hood")

Når det gjelder det å lese stykket i stedet for å se det på scenen, fant jeg et interessant poeng i etterordet til Bugge Høverstads oversettelse. Når man leser stykket, leser man om og om igjen Bastardens replikker og er bevisst på at han som snakker er bastard og ikke har mulighet til å ta over som konge (bastarder hadde ikke arverett). Det er jo Bastarden vi blir kjent med og på en måte blir på lag med gjennom stykket, han snakker til publikum og allierer seg med oss. Men når man ser Bastarden på scenen, er det mulig for en stund å glemme at han er bastard, og der fremstår han egentlig som en logisk arvtaker etter kong Johan helt til prins Henrik dukker opp, ganske ut av det blå...

Ja, King John er jo mer kjent som Robin Hoods fiende enn som en karakter i et Shakespeare-stykke for de fleste av oss… I Shakespeares versjon er han heller ikke så veldig sympatisk, i alle fall ikke i starten av skuespillet. Koste hva det koste vil, han vil seire! Mot slutten er det på mange måter en annen John vi møter. Han er sviktet av sine adelsmenn og innser at hans drap (eller ordre om drap) på Arthur har vært feil. Denne feilen prøver han å rette opp…

Selv om jeg leste originalversjonen av stykket, leste jeg også etterordet i den norske oversettelsen. Jeg er enig i at ”Bastard” på mange måter er den som publikum sympatiserer med. Han er den som snakker direkte til oss tilhørere og lenge virker det som om han konspirerer om å vinne tronen etter John. Til tross for at jeg hadde satt meg inn i kong Johns liv og virke før jeg leste stykket, var likevel Henrys inntreden overraskende.. Synes det var litt irriterende at Shakespeare introduserte en så viktig historisk karakter først helt mot slutten…

Det er i hvertfall når Johan innser at ordren om drapet var feil, at alt begynner å rakne. Fra begynnelsen av fjerde akt går det rakt nedover med Johan. I akt 4, scene 2 toer han sine hender overfor adelsmennene: uff og uff, desverre døde Arthur i natt...

Johan:

Jo, jeg angrer;

det bygges ingen sikker borg på blod,

og ingen lever trygt på andres død.

Akt 4, scene 2

Jeg er ikke sikker på om Johan angrer på grunn av det umoralske i å ønske sin nevø død her. Det er heller en innsikt i det utaktiske i den ordren, men han begynner å bli redd her, og han framstår som utrolig ynkelig i scenen der han prøver å legge skylda på Hubert. Enig i at Hubert framstår som en sympatisk person fordi han trosser kongens vilje.

I fjerde akt, scene 3 innser nok Bastarden at dette ikke kan gå bra:

Jeg svimler visst; jeg tror jeg går meg vill

i denne verdens tornekratt og mørke

For hele rikets liv, dets rett, dets troskap

er flydd til himmels (...)

Selv om dette er et middelalder-drama, synes jeg det framstiller politikk på en interessant måte. Jeg følger med på den danske drama-serien Borgen på NRK, som framstiller en dansk regjerings indre liv. Det går an å se paralleller til dagens politiske liv med hestehandler, ønsket om beholde makten for enhver pris, klø hverandre på ryggen så lenge det passer, lojalitet som er lite verdt når det røyner på osv. Tror forfatterne av den serien må ha lest sin Shakespeare.

Tenkte på deg da jeg skulle referere litt fra handlingen etter at du uffet deg over vanskelighetene med å fatte seg i korthet :-)

Enig med deg at utskjellingene fra Constances side er herlige, men siden de er så meningsløse i den realpolitiske virkeligheten, så fremstår de så markante.