Dette minner om skrivestua til John Irving. God research gir spennende vinklinger. Retrospektivitet gir volum. Men selv i en aldri så dysfunksjonell familie blir personene her sjablonger gjennom hele texten. Dog credit for å beskrive demens inside. Men det blir jo noe imploderende over det da. Demens er jo uhyre forutsigbart. En skuffelse å lese iforhold til hva anmeldelsene lovet.
Viser 2 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Dette synes jeg blir å redusere boka til en skygge av seg selv. Jeg har knapt vært borti en forfatter som med større letthet manøvrerer seg fra menneskesinn til menneskesinn enn det Franzen klarer her. Han maner frem en troverdighet som består selv der den ytre handlingen beveger seg inn i det parodiske.
Men du fikk en stjerne for din anmeldelse av "Over grensen". Der traff du blink!
Takker for star. Sorry m Franzen. Men det er nettopp den lettheten han beveger seg mellom personenene, mens det knaker rundt dem, den knakingen har han fokus på. Han gir dem liten psykologisk dynamikk, hvilket i mitt sinn tenderer mot melodrama. Men det er en god roman, god samfunssbeskrivelse etc. Men stor blir den aldri
Sist sett
