Får John Irving betalt per side, eller? Noe så meningsløst og omstendelig
Viser 20 svar.
Den første John Irving boka jeg leste var "Til jeg finner deg" og den synes jeg var veldig bra, om en smule slitsom. Twisted River ble bare for mye?
Ja, nå har jeg fullført "Siste natt i Twisted River", og jeg er dessverre heller ikke så fornøyd. Jeg var i sin tid veldig begeistret for de første bøkene hans, og jeg koste meg veldig gjennom den første delen av denne, som utspant seg i Twisted River. Jeg har også hatt glede av å følge de underlige krumspringene med skifte av historie og tid og sted, men i lengden ble det aaaalt for mye gjentagelser! Det var liksom ikke måte på hvor mange ganger man skulle få høre den samme skildringen av personene og tidligere hendelser! Irving har også her skapt et fascinerende nett av historier som henger sammen samtidig som de fører hit og dit, men noen ganger synes jeg nok han avslørte viktige hendelser litt for tidlig, - man fikk sjokk, men mistet spenningen som drivkraft. Men avslutningen var jo fiks;)
Jeg har hørt boken på banen til og fra jobb, og det er nok noe av grunnen til at jeg har fullført den. Hadde jeg lest den selv om kveldene, hadde jeg nok sovnet relativt raskt og endt opp med å gi den opp, - men da hadde jeg jo også gått glipp av mye fint;) Jeg ga den en firer.
Jeg likte denne boka godt jeg! Leste den på Engelsk og likte blandt at det var mange historier i historien.. Selv om det er en del absurde ting i den ble historien og karakterene veldig levende for meg:)
Så godt å lese at det er flere som ikke leste ferdig denne boka. Har den liggende i tilfelle jeg går tom for lesestoff, men det skal godt gjøres. Det er ikke ofte en bok legges bort og ikke blir lest ferdig.
Registrerer mange negative lesere her, og selv om jeg ikke hadde problemer med å lese ut boka, merket jeg at det haltet mange steder. The magic has gone, som de sier over there. Syns Lisbet Larsen treffer bra i det hun poengterer at fiskjonen er nokså lite troverdig. Og når John Irving da innfører en forfatter som hovedperson (og da i grunnen morder, etterhvert dobbelt drapsmann) så stemmer dette ikke helt, for å si det pent. Nå skal ikke jeg ta av her, påstå at fiksjonen er blitt en tvangstrøye for mannen, han sliter som en krabbe langt oppi Hadeland. Interessant syns undertegnede det er at han påstår, via sin forfatter-tredje-person at han aldri vil skrive noe om 11. september, mens han selv bryter regelen med å skrive om en forfatter som påstår at han aldri vil bruke 11. september i noen fiskjon. For meg blir dette bare et slags sukk: Sorry, men jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med fiksjonen, det vil si romanen om dagen, men jeg skriver - ecco jeg lever. Trist.
Det Irving skal ha masser av cred for er at han har svært mange gode beskrivelser av det italienske samfunnet i Boston, han har beskrevet en tømmerhogger av all verden og som alle egentlig skulle ønske som en de liksom hadde i bakhånd. Irving er en mester i research så lesern får alltid noe ut av hva han presterer (mener nå jeg). Men bevares: Jeg skjønner at mange kanskje gir opp. The magic has gone.
Interessant å se de ulike synspunktene på denne boka. Personlig syns jeg den er hakket bedre enn enkelte av de foregående, og faktisk nærmer seg Irving i god gammel form. Jeg leste den på engelsk - kanskje oversettelsen ikke treffe målet? Noen som har lest den både på engelsk og norsk?
Jeg har først fått lest den nå, på norsk. Jeg likte den også bedre enn de foregående og er enig i at Irving med denne romanen nærmer seg gamle høyder.
Jeg har altid vært fan av John Irving fra jeg leste Garps bok i 1980. Jeg blir alltid glad og gleder meg når jeg hører at det skal komme en ny bok fra John Irving. Jeg har aldri blitt skuffet før, men denne her synes jeg var en skikkelig nedtur. Jeg har rett og slett gitt opp hele boka etter å ha lest litt under halvparten. Jeg tenkte at den sikkert ville ta seg opp etterhvert, men det gjorde den ikke. Han er ikke så bra som før nei :(
Jeg har denne liggende, men kjenner lysten på å lese den nærmer seg null. Brukte heldigvis ikke noe særlig penger på den.
Den falt ikke helt i min smak heller
Jeg har så langt også blitt skuffet over denne. Jeg er en stor fan av John Irving og har lest det meste han har kommet med, dette er første gang jeg har gitt opp. Jeg har lest at det skal skje noe etterhvert, så kanskje jeg prøver igjen.
Nope, men jeg skal prøve igjen.
Nope, jeg gav opp, men skal prøve igjen en gang jeg har tid og overskudd.
Tilbøyelig til å være enig med deg. Er Irving fan, men de siste tre bøkene har gitt meg lite.Siste natt i Twisted River er noe bedre enn den forrige,men kjenner jeg må ta en pause etter halvlest bok. Kommer nok til å ta den opp igjen,men det er mulig det er jeg som har forandret meg,synes ikke lenger jeg blir revet med på samme måte av bøkene hans.
Jeg måtte gi opp "Until I find you" (var det ikke det den het?) også - og jeg er også gammel Irving-fan. Glad for å få bekreftelse, kanskje jeg ikke behøver lese denne like vel?
Det kan jo være forsøket verd å prøve seg, godt mulig du får noe ut av den.Til jeg finner deg, la jeg vekk etter en ca 150 sider men tok den fram igjen etter et års tid og fikk lest den ut.Men den ga meg svært lite.En må kanskje bare innse at de gode gamle til slutt går tom for gode historier.
Jeg liker best de første bøkene hans, men syns denne er på høyden med den tidligste produksjonen. Syns jeg fant igjen den fine "Irvingske" balansen mellom absurd og ikke absurd. Leste den på engelsk, kanskje ovesettelsen ikke er av de beste? Prøv da vel :-)
Synes oversettelse og språk var bra i boken, men troverdigheten er som alltid hos Irwing et problem. Leseren skal liksom godta, for at det i det hele tatt skal bli noen historie, at en normalt begavet tolvåring tar feil av en svartbjørn og en kraftig bygd indianerkvinne? Hallo??? Da måtte vi snakket om en seksåring her, men da hadde han jo ikke hatt nok krefter til et drepende slag. Uansett, starten er ikke overbevisende, og da blir det verre med fortsettelsen.
Irwing går som alltid dypt inn i materien, og når romanen starter i tømmerhoggermiljø, får vi høre om tømmerhogst i alle detaljer. Interessant nok for de som er interessert i et nå nærmest utdødd yrke, som en gang satte sitt preg på store områder, men jeg må innrømme at jeg hoppet over noen avsnitt her og der. Dette hadde jo ingenting å si for handlingen, og de tekniske uttrykkene sa meg ikke så mye heller.
Særlig skjemmende for boken er det at Irwing virker helt fiksert på det latterlige ordet "do-si-do", et dansetrinn i amerikansk square-dans. Det er kolossalt irriterende for leseren at han stadig terper på den do-si-doingen. Høres ut som noe skittprat fra barne-TV. Det skulle vel holde å si "dansetrinn"? Enda bra at do-si-do er et ord vi ikke plages med på norsk, det var irriterende nok å stadig møte på det i denne boken.
Jeg gjør som jeg pleier og leser 30 sider. Er jeg ikke hooked da, kan det være.
Sist sett
