Bokelskere.no

Takket være deg plukket jeg opp denne boka, samt en annen av forfatteren (Ungdomssangen), da jeg var i bokhandelen på lørdag. For et boktips det viste seg å være! Jeg har virkelig både kost meg og fått tenkt mye mens jeg mer eller mindre har slukt Før jeg brenner ned.

For en utrolig sterk historie forfatteren skildrer her! Selv om språket på mange måter er ganske enkelt, er skildringene likevel fantastiske; jeg følte at jeg var midt i alle hendelsene som skjedde, både med Dag og Gaute. De til tider korte setningene ga teksten et godt og effektivt driv og det var vankelig å legge boka fra seg.

De to parallellhistoriene utfyller hverandre godt: to unge menn forandrer veien de egentlig hadde planlagt å gå. Jeg liker at Heivoll på denne måten sammenligner de to livene og utfallet, som er veldig forskjellig. Ting kan så lett gå galt, hver og en av oss kan kanskje miste grepet under gitte omstendigheter? Selv om boka ikke gir noe klart svar på hvorfor det gikk som det gikk, synes jeg forfatteren greide å lage flotte psykologiske portrett både av hovedpersonene og bipersonene.

Så fint at denne boka falt i smak!

Jeg leste nylig en kritikk av språket i denne boka - ført i pennen av Jørgen Roeim (hvis jeg ikke husker helt feil). Han mener at denne boka er et språklig makkverk. Mange av de tingene han har påpekt, tenkte jeg ikke over mens jeg leste boka. Tvert i mot følte jeg at den var så levende skrevet! Men men ... ;-) På en måte er jeg glad for at jeg ikke er så til de grader kritisk når jeg leser en bok ... Noe av gleden ved å lese må bli borte da ...

Man blir vel mer utsatt for hogg, når man får gode kritikker generelt, selger mye og får priser..???

Jeg har også lest den kritikken og har ikke sett maken til språklig flisespikkeri noensinne.

Jeg ble sjøl noe skeptisk til boka da jeg leste en svært kritisk gjennomgang av inledningkapittelet. Men etter å ha lest (slukt) boka nå, synes jeg kritikken blir flisespikeri og et eksempel på at en lett kan miste av syne helheten, en intens og gripende historie, om en blir for opphengt i enkeltheter. Jeg er også i utgangspunktet spørrende og noe skeptisk til dette å bygge en roman rundt virkelige personer som har levt i så nær fortid. Jeg synes imidlertid at Heivoll behandler de involverte på en respektfull og varm måte, til tross for alvoret og det tragiske han beskriver. Om det han gjør ikke blir uproblematisk av den grunn, sier det noe om at det ikke bare er det prinsipielle bak, men til syvende og sist hvordan boka faktisk skrives, som også får betydning for om det er akseptabelt å gjøre det slik. Jeg ble dessuten imponert over hvordan han klarte å knytte historien om pyromanen til sitt eget liv. På en måte to historier, på den annen side så gir det at de er skrevet så tett sammen at boka blir så bra som den er.

Jeg leste også kritikken du nevnte ovenfor og ble som deg overrasket, for jeg syntes boka hadde et fint og vart språk da jeg leste den. Er det vi som ikke vet hva "godt språk" er, eller er det "flisespikkeri" denne kritikeren bedriver? Er forlagene virkelig så dårlige på å "redigere" dårlig språk som denne kritikeren vil ha det til eller? Uansett - jeg elsket den boka, og skal man ha så tykke kritikerbriller på og analysere hver setning ihjel så Vel bekomme, farvel leseglede!

Så surmaget kritisk ønsker jeg faktisk ikke å bli! Så får det heller være at jeg naivt svelger den ene blødmen etter den andre. Jeg kan leve med det! ;-)