Bokelskere.no

En personlig bok om et sykt sinn. Den syke er ikke noe offer, men fremstilles som en resurssterk kunstner, en paralell til Grimsrud selv, går jeg ut fra.Selvbiografisk? Hovedpersonen har ihvertfall mange likhetstrekk med Beate Grimsrud. Den er morsom til og med, innimellom alt det triste, ja kanskje nettopp i det. Som leser blir man kjent med Eli (hovedpersonen) og hver enkelt av de andre stemmene som også er henne. Det er interessant, men samtidig kan en innvende at den er urealistisk. Ville en schizofren person være så vellykket som kunstner, være så klar over sin egen situasjon? Det er både menn og kvinner som er hennes stemmer, spennende med denne androgyniteten. Språket er presis og tett. Dete tror jeg er en bok man enten liker eller hater. Kan liksom ikke være likegyldig til den.

Flott bok!

For min del tror jeg egentlig at hun beskriver dissosiativ identitetsforstyrrelse (tidligere multippel personlighet). Hvor man stykker seg opp for å overleve fra tidlig alder pga. psykisk, fysisk, seksuell mishandling, krig og terror etc. Vet ikke om forfatteren selv er klar over dette, men jeg kjenner meg igjen.

Med denne diagnosen kan man også oppleve psykoser, men ofte blir nettopp schizofreni og DID forveksles, noe som gjør tilfriskning vanskelig uten rett terapi. http://no.wikipedia.org/wiki/Dissosiativ_identitetsforstyrrelse http://www.barejeg.com/

Flott beskrevet, liker skiftene mellom nåtid og fortid. Perspektivet som barn når hun nettopp er et barn, og det som hun beskriver som voksen forfatter f.eks.

Jeg kunne skrevet boken selv. (Skremmende mange likheter. Grøsser.) Det er noe sårt og vondt i det, men hjelpsomt fordi jeg ikke føler meg så ensom. Til tross for at det i utgangspunktet er utgitt som fiksjon. Hva vet vi... egentlig...

Litteraturhistoria inneheld nok mange eksempel på at den sinnstilstanden som eg-personen hos Grimsrud jar, har skapt stor litteratur. Som her. Oj, dette var sterkt. Og godt. Knausgård skriv - på sitt beste - godt; Grimsrud skriv vel godt heile tida? Nådelaust, samansett. Denne boka må då bli ståande? Fekk lyst på å lese meir Grimsrud ...

Jeg må si meg enig meg mange som har kommentert spørsmålet Elisabeth stiller om realismen i denne boka. Det er ingen nødvendig motsetning mellom psykisk sykdom og kreativitet og dyktighet, verden og menneskene er langt mer sammensatt enn som så. Denne boka er veldig sterk, den gir slik jeg leser den et fantastisk innblikk i de glidende overganger mellom normal og gal, og innblikk i hvordan det oppleves når virkeligheten glipper, og om de vanskelige balansegangene mellom makt, tvang og omsorg, om å bli tatt på alvor som psykiatrisk pasient og som et sammensatt menneske og mye mer. Samtidig er den vakker, poetisk, morsom, varm, totalt usentimental. Og med håp! Noe av det som rørte meg mest var kanskje den viktige rollen som nære venner spiller i historien. Sånn håper jeg verden også kan være! En modig bok og en fasinerende leseopplevelse. Heia Beate Grimsrud!

En sterk bok som ga innsikt. I noe nytt. I noe livsbejaende. Og destruktivt.

En trist bok som viste noe av maktesløsheten individet kan oppleve i møtet med overmakten, men også en bok som er full av håp.

Og humor! Lun, underfundig humor.

Absolutt en av de desidert beste bøkene jeg har lest hittil i år ;-)

Jeg opplever den ikke som urealistisk. Men full av paradokser er den i alle fall! Jeg har likt denne boka mye bedre enn jeg antok da jeg begynte å lese en bok om en psykisk syk person. Kan ikke annet enn å få stor godhet med Eli.

Fint sagt :) Det var akkurat et oppslag om den på Dagsrevyen om at Mental Helse kommer til å bruke boka for å få bedre forståelse for psykiske problemer. Psykiske syke personer kan også samtidig være ressurspersoner - det viser denne boka veldig godt! Synes absolutt boka er troverdig. Kanskje litt vel mange utfordringer på en gang (schizofreni, uklart kjønn, dysleksi OG dårlig syn), det kan være nok å bli utsatt for en av disse...

Innledningsvis så var det en fantastisk bok, formen var riktig for denne historien. Jeg tror absolutt det er mulig å være akkurat så vellykket, og så syk, i de tilfelle der venner og behandlingsapparatet stiller opp for den som er syk (i de periodene galskapen tar overhånd). Det negative med boka er lengden. Jeg er ikke så glad i bøker der sidetallet i stor grad brukes til å gjenta det som allerede er skrevet.. og skrevet.. og skrevet. Boka var allikevel så bra at jeg gir den en femmer på terningen.
Og omslaget; fantastisk. Tårene består av ord, det sorte består av ord, dette er bilde av en forfatter, som i perioder er syk, men først og fremst forfatter og kunstner, fantastisk.

Jeg synes denne boka er god, god og bare god. Den handler om å være syk, men den handler også om at kategorier vi opererer med (f.eks. syk eller frisk), kanskje er glidende overganger, så den som er syk alltid også er litt frisk, og den som er frisk alltid også er litt syk. Derfor tror jeg ikke skildringen er urealistisk. Er det ikke et gammelt ordtak som omhandler at geniet og galskapen går hånd i hånd? Jeg tror det er noe sant i det. Grimsrud skriver sterkt, nært, humoristisk og utrolig bra. At denne er dobbelt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris er svært forståelig. Synes jeg.

God beskrivelse, Knirk. Jeg synes at denne boka lodder dypt i menneskesinnets mange irrganger og opplever meg selv som litt mere opplyst etter å ha levd med den i noen uker. Siterer ellers Amanda Svenssons(Expressen) kritikk: "Den (boken) sätter sig i kroppen och huvudet, blir en kvardröjande röst som pockar på uppmärksamhet." En stor takk til Beate Grimsrud!

Dette var befriende god lesning om en sammensatt hovedperson. Vi finner humor, fortvilelse, hjelpeløshet, styrke, kreativitet, en mer eller mindre flatterende beskrivelse av psykiatrien og ikke minst en gjeng meget gode venner som stiller opp. Stor takk til Knirk som har satt i gang en flott samlesingsprosjekt.

Denne har jeg "lettlest" nå, sjelden jeg gjør det med bøker...men jeg ville bare prøve å få med meg hva den gikk ut på...godt skrevet og viktig emne, men den ble for lang og ensformig, man hadde jo egentlig fått med seg det meste, det viktigste etter 50 sider, så det ble mye repetisjon....

Jeg synes det var flott at boka var lang, ensformig og med mye repetisjon, det gjorde den ekte. For oss mennesker er livet ofte en kamp hvor vi kjemper for å komme videre i livet. Boka skildrer et liv som består i å være kreativ og ha suksess og samtidig prøve å holde en psykisk sykdom i sjakk. Jeg ble sliten av å lese boka- tenk da hvor slitsomt det er å leve et suksessfult liv samtidig som men er psykisk syk!

Jeg synes boka skildrer veldig godt hvordan det er å være alvorlig psykisk syk hvor det er inn og ut av psykiatrien, på tvang og frivillig. Boka ga et spark til psykiatrien om å skjerpe seg iforhold til hvordan man behandler mennesker med psykiske lidelser. Pasientene bør være hovedpersonen i sitt liv (ikke psykiaterene).

Jeg var på Litteraturhuset og hørte Beate Grimsrud snakke om boka , det var en lansering, i samtale med psykiater Finn Skårderud. Det var nesten mer interessant enn boka..

Den kommer i Bokprogrammet NRK2 i dag, jeg har den liggende, ikke lest den enda...kanskje jeg blir mer nysgjerrig på den etter Bokprogrammet.