En bok som er verdt å lese. Kanskje mest fordi det er et av japansk litteraturs mest betydningsfulle bøker. Dernest for det ypperlige for- og etterordet til oversetteren Magne Tørring.
Selve bokteksten er sjablongmessig og enkel, men gir et innblikk i en form for litteratur som var temmelig ukjent for meg: kommunistisk propaganda. Hvor forfatterens sympati ligger, er man aldri i tvil om. Overhodet. Heller ikke hva budskapet er: kapitalismens ondskap og kommunismens fortreffelighet.
Men denne boken har et ess i ermet: Det er det beste eksempelet på en kollektivroman jeg har lest. Her finnes ingen hovedperson, nesten ingen personskildringer og svært få navn. Likevel klarer kombinasjonen av dialog og handling å skape både godt driv og en viss dybde. Det kunne blitt kjedelig i lengden - men dette er en kort roman, lest på noen få timer.
Har så en japansk proletarroman fra 1929 noe å fortelle oss i dag? Så definitivt, og det er derfor den på nytt har blitt et fenomen. Men dette finner du selv ut av når du leser den - og det bør du altså gjøre.
Nitpick for halvautister: Jeg ser boken både her på Bokelskere og ellers står med tittelen "Krabbeskipet Kanikosen". Men krabbeskipet i boken heter Hakko Maru. "Kanikosen" betyr krabbeskip på japansk, og er den originale, japanske tittelen.
Viser 2 svar.
Apropos oversettelsen: Sjekk Magne Tørrings egen omtale på http://oversetterblogg.blogspot.com/2010/12/v-behaviorurldefaultvmlo.html
Takk for tipset! Interessant innlegg.
Sist sett
