Bokelskere.no

Jeg setter stor pris på humor i litteraturen. Og jeg leser gjerne litt "lettere litteratur" også - når det er velskrevet.

Men det er noe med historiene til Karin Brunk Holmqvist som ikke fenger meg, ikke får meg til å smile en gang.
Det er noe som gjør at jeg ikke helt tror på det hun skriver. Det er nesten som om hun undervurderer de "enkle" menneskene hun beskriver. Eller kanskje undervurderer hun leseren?

Fortellingene kan til tider være pinlig detaljerte: "Han ble kalt for Møkka-Klas fordi han aldri vasket seg og hadde møkkete klær."
Språket er enkelt og klisjéaktig; å lese "fisefin" som menneskebeskrivelse flere ganger i samme bok, blir komisk - på sin måte.
Og: jeg tror ikke det er mange forfattere som må bruke STORE bokstaver for å poengtere at personene hever stemmen/roper...

Jeg er ingen stor fan av "Potensgiverne", ei heller av "Rapsgubbene".

Så...synes boken var langtekkelig og lite interessant. Leste den ferdig siden jeg av prinsipp prøver å lese ferdig det meste jeg begynner på.

Jeg syns den var riktig underholdende, men seriøst lesestoff er det jo ikke. Jeg har behov for lettlest tøys innimellom, og var i riktig humør for denne. "Potensgiverne" var enda morsommere....

Jeg synes derimot begge bøkene fra denne forfatterinnen var meget tilfredstillende lesning. Jeg trengte noe lett og enkelt å lese en dag som alt føltes litt tungt. Da fikk disse bøkene meg til å smile og sette pris på enkelheten rundt meg. Det var noe ved disse bøkene som var anderledes og gjorde meg glad i hjertet.

Hyggelig å høre :) Sånn er det jo bare, og kanskje spesielt med humor (?), at leseren og forfatteren må være i hvert fall litt på bølgelengde, skal en ha glede av boken...