Bokelskere.no

Sterk sterk debutant! Denne boka synes jeg er viktig, den er aktuell og universell på samme tid. Debutanten er ung og svært moden og reflektert. Våger å skrive om vanskelige ting som tilhørighet, forventningspress,oppvekst, homofili - det er mange ting på en gang her - men hun skriver både troverdig og gripende. Jeg er imponert over hennes evne til å skildre både ungdommer og voksnes følelser, hun viser god forståelse for forholdet barn/foreldrre. Boka er hjerteskjærende om sorg og tap og om savn, og om å ikke kunne/våge være den en er. Tre barndomsvenner bestemmer seg forå dra itl Afghanistan etter endt militærtjeneste. Vi kommer på innsida av historiene til to av dem, og til den enes mor, og så historien til en nabo, som er far til en annen av vennegjengen. Indirekte viser Flatland hvordan sorgen over de tre påvirker hele lokalsamfunnet, ektesskap og foreldre/barn-forhold. Jeg synes dette err bra, både tematisk og littterært, og komposisjonen med paralellhistorier er et godt grep som passer her. Innvendingen kan være at det hele er for konstruert og at det derfor kan virke noe kunstig, men jeg mener likevel at den fortjener mange lesere. Dere som er lærere på videregående burde anbefale elevene deres å lese denne. Utgangspunkt for mange samtaler om viktige ting.

Jeg leste ferdig Bli hvis du kan. Reis hvis du må i dag, og dette var en bok som tok tak i meg. Jeg tror den kommer til å sitte lenge.
Jeg er imponert over Flatlands evne til å skildre denne historien på 4 plan.
Historien er skildret på en svært varm og klok måte. Her er det noe å hente for foreldre, ungdom og de som vil være medmennesker.
Jeg gir boka en 6-er og vil svært gjerne anbefale den.
Jeg skal snart lese oppfølgeren. Jeg gleder meg!

Nå har også jeg lest denne, og her er min omtale - som jeg for sikkerhets skyld merker med spoiler.

SPOILER

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ...

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun se hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Nå har jeg også endelig lest denne boka.
Du har vel egentlig sagt det som kan sies om den, så jeg finner det overflødig å si så mye mer. Enig med deg i at dette er en meget bra debut. Her blir det tatt opp mange viktige temaer.
Vil bare nevne at disse menneskene i denne forholdsvis slanke boka blir jeg gående og tenke på mellom leseøktene, og antagelig også lenge etterpå. For dette gjør inntrykk på meg.
Jeg har allerede begynt på oppfølgeren, for jeg vil vite mer om disse personene, og vil gjerne vite hvordan det går med dem.

Kjempebra omtale om ei viktig bok. Denne boka har jeg liggende her og den kommer jeg snart til å lese. Har dessverre ikke prioritert denne historien ennå. Men nå fikk jeg en liten dytt av å lese denne omtalen din.
Mange takk!

Vinner av Undommens Kritikerpris idag - gratulerer til Helga Flatland!

Jeg er også glad i bøker der ulike historer og perspektiver veves inn i hverandre, og synes Helga Flatland lykkes rimelig godt her. Historien(e) er gripende på mange måter, og berører (som Elisabeth skriver) veldig mange ulike, og viktige tema. Kan stille meg bak en anbefaling av boka til elever i videregående. Jeg tror tematikken kan treffe godt i den aldersgruppa. Det handler mye om å finne seg sjøl, våge være seg sjøl, på tross av de rammene som ligger i oppvekstfamilie og -samfunn. Klassiske tema med andre ord. Jeg ble tidvis grepet, samtidig ikke helt overbevist hele veine. Forfatteren gjør det ikke enkelt for seg sjøl, ved å skulle fra perspektivet til unge gutter, voksen mor så vel som eldre mann. Jeg blir usikker på om hun treffer hele veien, noen ganger skurrer det litt. Samtidig ble jeg kanskje mest berørt av historien fra perspektivet til den godt voksen naboen! Kanskje er det noe med den rett fram fortellende stilen og de litt for ferdigtygne refleksjonene i mye av fortellingene som ikke helt treffer meg. Men for all del, en god debut. Måten hun veksler mellom bokmål og nynorsk hos de ulike fortellerstemmene, er vellykket, og gjør det lettere å følge perspektivskiftene. Det er dessuten nok et argument for å anbefale boka for videregående elever. Her fungerer nynorsktekstene vel så bra som de på bokmål.

Din omtale sammenfaller helt med mine tanker om denne boken, Hege L. Jeg likte den, og synes også det er en sterk debut - men jeg ble ikke like grepet av alle delhistoriene. Og i den siste delhistorien ble det for denne leseren litt for forutsigbart hva "det store, usagte" skulle vise seg å være. Men dette er pirk - det blir kjempespennende å se hvordan dette forfatterskapet vil utvikle seg!

Måten hun veksler mellom bokmål og nynorsk hos de ulike fortellerstemmene, er vellykket, og gjør det lettere å følge perspektivskiftene. Det er dessuten nok et argument for å anbefale boka for videregående elever. Her fungerer nynorsktekstene vel så bra som de på bokmål.

Helt enig!

Jeg synes ikke at det er noe problem at vi skjønner hva "det store, usagte" er, tvert i mot tror jeg det gjenspeiler nettopp hvordan mange har det. Omverden skjønner at de har et skap de bør komme seg ut av, men det er så stort å vanskelig for mange, at de blir der lenge.

Ellers må jeg si at jeg liker måten hun kritiserer Norges bidrag i Afghanistan-krigen. Regjeringa påstår at vi driver med fredsbevaring og bistand, mens fredsnasjonen i realiteten deltar i aktive krigshandlinger og deler ut krigsmedaljer til deltakere. Hennes kommentar på dette gjøres på en subtil måte.

Hei! Jeg likte også boken godt, men jeg oppfattet ingen kritikk av Forsvarets bidrag i Afghanistan. I mine øyne forholder hun seg nøytral til situasjonen ungdommene er i, og bruker ikke mye tid på problematisering av dette hverken fra deres eller de pårørendes ståsted. Jeg synes en slik tilnærming er befriende og realistisk.

Ja, og nå har jo oppfølgeren kommet, Alle vil hjem, ingen vil tilbake. Hørte henne lese fra den i høst.

Ja visst, det oppdaget jeg etter å ha lest denne tråden, ved at en annen bokelsker opplyste det i en av de ørten andre diskusjonstrådene om denne debutboken. Skal nok få med meg oppfølgeren etter hvert. Takk til Rose-Marie her inne som introduserte meg for Helga Flatland, d.v.s. for boken hennes - den hadde sneket seg under radaren min, og man vil jo gjerne få med seg friske, nye forfatterstemmer, ikke sant? :-D