Bokelskere.no

Det er nesten sånn at ord ikke kan uttrykke hvor godt jeg liker Carl Frode Tillers forfatterskap, allerede etter Skråninga var jeg helt fortapt. Jeg har lest alle bøkene og sett begge (til nå) teaterstykkene. La gå at jeg er fra Namsos og ganske jevnaldrende med forfatteren, la gå at jeg er svært glad i å lese nynorsk; dette er utrolig god litteratur!

Jeg greide å ”lure” til meg et eksemplar av boka fredag før utgivelse; jeg måtte bare ha den i hende siden jeg skulle på ferietur! Selv om jeg rent fysisk vandret rundt i Firenzes gater, var jeg på mange måter mer til stede i Namsos og på Otterøya. Barne- og ungdomsminnene presset seg på; det var blant annet veldig artig å lese om ”Rakel-kiosken”, min nærmeste godterileverandør da jeg var barn. Persongalleriet Tiller skisserer er igjen fortreffelig; jeg kan se både Ole, Tom Roger, Paula og alle de nevner for meg.

Selv om brevskriverne forrige runde kanskje var, som du sier, mer forskjellige (kjønn, alder), synes jeg likevel at alle tre var svært godt skissert. Ole og Tom Roger er begge på hver sin måte ganske enkle. De er jevngamle og kommer fra omtrent samme geografiske område. De prøver på mange måter i brevene sine å skjule hvem de er, kanskje det nettopp er derfor du synes brevene deres synes like? Likevel; forskjellene mellom dem og deres oppvekstvilkår kommer etter mitt syn godt fram. Ole er den stødige som prøver å se det beste i alle, Tom Roger er den som greier å rote til alt, selv om han gjerne vil lykkes…

Tom Rogers familiebakgrunn og skildringene av han og hans familie i ”nå-tid”, er kanskje de aller beste partiene i boka. Det er rett og slett jævlig (i mangel på et bedre ord) å lese om han, hans familie og møtene dem imellom. Det er ikke til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt! Oles bakgrunn er en helt annen og jeg kan ikke se store likheter mellom hans og Tom Rogers familie, ei heller mellom de ulike folkene på Otterøya eller i Namsos. Til tross for at begge har hatt sitt å stri med gjennom livet og at begge har blitt kjent med David gjennom oppveksten, synes jeg de to har lite til felles.

I motsetning til deg, synes jeg virkelig Paula har sin plass i denne boka. Selv om hun bor på et bo- og servicesenter og på mange måter er en ganske stereotyp ”gammel dame”, mener jeg hennes rolle i den videre fortellingen er viktig. Ikke bare har hun vital informasjon å komme med, hennes nåtids-fortelling kaster også lys over karakterer som tidligere har vært nevnt i boka. Jeg synes det var et godt grep av Tiller å få henne med inn i historien, slik får vi sett David ut fra mange forskjellige vinkler, både hva gjelder kjønn og alder.

Jeg er enig med deg i at David er litt mer utydelig i denne boka i forhold til den forrige, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette har vært Tillers intensjon. Davids uklare motiver kommer på denne måten tydeligere fram, samtidig som vi som lesere virkelig får kjenne på at vi slett ikke har han ennå…

Jeg tror helt klart vi er grunnleggende enige om at denne boka er god, de hadde den vært nesten uansett, grunnet prosjektet han er i gang med. Men jeg hadde forventet noe mer, og kanskje en noe annerledes bok. Det er noe med kikkeren i deg, og lengselen etter å få vite, som ikke blir tilfredsstilt i denne boka, rett og slett fordi David blir litt borte. Men boka er meget god, og Tiller skriver fantastisk. Jeg geder meg til treeren. Derimot (@ Elisabeth Svanå) er jeg mer usikker på hvor godt stykket om boka blir. Jeg har en dårlig følelse for hvordan det er å dramatisere denen typen stoff, særlig hvordan de skal få fram det psykologiske aspektet ved dem. Jeg så Fuglane på Trøndelag Teater forrige uke, og det fungerer dårligere på scenen enn i bokform. Men det blir spennende, og må sees.

Jeg er også veldig spent på hvordan en dramatisering av Innsirkling vil kunne fungere på teaterscenen. Er enig i at det kan være vanskelig å få fram de psykologiske aspektene ved en tekst, det krever en svært god dramatiker og regissør! Likevel; etter å ha sett Skråninga som teater, samt Folkehelsa som ble skrevet i forbindelse med Trondheim Open, har jeg stor tiltro til Tiller også som dramatiker. Gleder meg!

Jeg har bare sett Skråninga på teater, og den synes jeg Nord-Trøndelag teater løste veldig bra. Å dramatisere Innsirkling blir en utfordring, men mange av dialogene er utrolig godt egnet for scenen - her er det mye å spille på når det gjelder kroppsspråk og det talte ord. Nå fikk jeg veldig lyst til å følge dramaturgens prosess :)