Bokelskere.no

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka. Terningkast fem fra meg.

Repeteringene var til dels irriterende, andre ganger passet de utmerket inn. De gir et strålende bilde av gamle sørlendinger som gjentar ting til det kjedsommelige. Heivoll gir deg personene, er fantastisk til å servere menneskene slik de er i sin helhet. Det imponerer meg. Jeg blir også imponert over evnen Heivoll har til å gjøre kjedelige ting spennende, som han gjør med noen av bilturene sine. Så boka har mange kvaliteter som er løsrevet fra det opprinnelige oppdraget, nemlig hva som skjedde med en ukjent mann under andre verdenskrig. Boka er god også for den som ikke er interessert i krigshistorie, den er så mye mer.

Jeg vil kalle boksjangeren en dokumentarisk roman, synes det dekker innholdet bra.

Jeg hadde litt fokusproblemer mens jeg leste: Er dette en roman om Hogganvik eller om Heivoll? Kapitlene om Theodora og Louis må være ren fiksjon, betagende, men delvis repeterende. Kapitlene om de faktiske hendelsene er ganske sikkert korrekte - og ganske tørre etter min mening. Gjenstår så kapitlene om Heivoll selv. De ble såpass private at jeg iblant fant det bortimot ubehagelig: Var det nødvendig for romanprosjektet å utlevere seg og sine i så stor grad? Koblingen mellom "skammen" fra barndommen og romanprosjektet hans fikk jeg ikke tak i, så for meg ble dette ei tredelt bok der de tre bitene ikke føyde seg sammen til en enhet.

Jeg klarte heller ikke å bli overbegeistret over denne romanen, selv om jeg synes at siste halvdel var bedre enn den første. Flere ganger satt jeg med tanken på hva Hogganvik sin familie kom til å mene om denne boka, om de følte at Hogganvik sin historie virkelig var det som var hovedbudskapet i boka, - eller om Heivill sine egne betraktninger om eget liv fikk for stor plass. Jeg mener det siste!

I fjor høst leste jeg Før jeg brenner ned og likte den godt. Da jeg kom over Himmelarkivet, innbundet til kr 50 på min lokale bokhandel lørdag, måtte jeg jo selvsagt kjøpe den!

Himmelarkivet har mange likhetstrekk med Heivolls nyeste roman: begge bøkene handler om virkelige mennesker og hendelser, og forfatteren benytter seg av parallelle historier. Må si jeg er imponert over måten han greier å ivareta de berørtes verdighet på; det er neimen ingen enkel balansegang han fører. Skjønner godt at forfatteren slet med dårlig samvittighet underveis i skrivingen, de gjenlevende måtte selvsagt tas hensyn til. Måten han møter dem på, vitner om at vi her har med en svært empatisk og følelsesvar forfatter å gjøre.

Det som gjorde boka ekstra interessant for meg, er at jeg besøkte Arkivet for noen år siden. Minnene fra fangekjelleren er fremdeles såpass ferske at jeg virkelig kunne leve meg inn i Heivolls skildringer av det som skjedde der nede, både når det gjelder hans egne og fangenes opplevelser. Fangecellene var klaustrofobisk små og det er utrolig å tenke på at så mange måtte oppholde seg der inne samtidig. Det var slett ikke vanskelig å se for seg torturen som fant sted der nede i mørket og den skjebnen Louis Hogganvik møtte.

Dette er ei sterk og gripende bok om en menneskeskjebne og de ringvirkningene hans død medførte. For meg var Theodoras skjebne det som gikk aller mest inn på meg; tenk å leve i uvisshet så lenge. Uvissheten er jo på mange måter en slags tortur, og den måtte hun leve med resten av livet. Synes Heivolls tilnærming når han beskriver Theodora, hennes tanker og lengsel etter Louis, er noe av det aller beste med boka.

Det er ikke ofte jeg setter meg til utover natta for å lese ut ei bok men med denne boka gjorde jeg det. Det var som om jeg ikke klarte å legge den fra meg jeg måtte bare videre, videre. Jeg kom så inn i fortellingen om menneskene i historien og den varsomme måten han behandler menneskene og stoffet på gjorde at det ble en slik god flyt.

Jeg liker nok bedre måten han skriver på i boka "Før jeg brenner ned" men uansett, han får fortalt denne rørende historien på en fin måte og det ble en god opplevelse for meg.