Imponerende grundig og ikke minst modig bok om alt det som gikk galt da Norge skulle ta oppgjøret med de svikerne fra 2. verdenskrig. Intensjonene var nok stort sett gode. Men omfanget ble langt større enn de aller fleste hadde tenkt seg, og et totalt overbelastet rettsvesen ble snart offer for omtrentlighet som resulterte i manglende kontroll og overgrep. Boken skyter et stort, stort hull i den allmenne forestillingen om at det nok var noen mangler her og der, men at "det stort sett var et oppgjør man kan være bekjent av", slik jusprofessor Alnæs i ettertid uttrykte det.
Det som først og fremst er å trekke, er at Hagen er langt dyktigere som historiker enn forfatter. Boken er slett ikke dårlig skrevet, men språket er tyngre og mer omstendelig enn man kunne ha ønsket. Når stoffet i tillegg er relativt komplisert (men interessant!), boken tykk og skriften liten, kan nok denne mursteinen bli i tyngste laget for de som ikke er spesielt engasjert. Her er motsetningen stor til bøker som "Fars krig" (Bjørn Westlie) og "Krigshistorien(tm)" (Frode Fanebust). Begge disse flyter langt lettere av gårde, og den siste har også betydelig overlapp når det gjelder selve stoffet. "Oppgjørets time" er imidlertid utvilsomt den grundigste behandlingen jeg har lest om etterkrigsoppgjøret, og et imponerende stykke arbeid.
Viser 3 svar.
Boken er suveren! Vil som et eksempel nevne at da jeg skulle presentere et album som var innlevert Bergen byarkiv, inneholdt albumet et lite utklipp fra et svensk ukeblad med overskriften "Grinispion". Utklippet viste et bilde av Margrete Rognum, som ble beskrevet som en av Norges mest fryktede kvinner, opprinnelig en frontsøster som fikk tuberkulose og begynte som angiver for tyskerne i stedet.
På nettet søkte jeg forgjeves etter flere opplysninger om dette kvinnfolket. Null napp. Helt tilfeldig leste jeg så Hagens bok, og der dukket Rognum opp! Jeg fikk vite at da denne forræderen ble kjent med at aktoratet etter krigen innstilte henne til dødsstraff, rømte hun og en annen kvinne fra Bredtvedt fengsel, men ble fanget igjen og satt på mørkecelle. Rognum ble idømt tyve års velfortjent fengsel.
Umulig å finne på nettet. Men takket være Hagen er Rognum og gjerningene hennes hentet frem fra glemselens mørke.
Interessant historie! Selv husker jeg best det Hagen skriver om de glemte heltene, blant annet major Oliver Langeland, Martha Steinsvik, Toralv Fanebust og Johan Scharffenberg. Den såkalte "silkefronten", som i ettertid har vist seg å ha hatt mer rett enn mange liker å bli påminnet om. Nå har Langelands bøker kommet ut på ny, og særlig den første ("Dømmer ikke") kan anbefales. For øvrig er saken om Toralv Fanebust også behandlet i "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten", som er skrevet av barnebarnet. Slik han skriver den, er den nesten for en kriminalroman å regne! Men i fakta er det full overlapp med Hagen. Min yndlingsbok fra krigen i Norge. Men når det gjelder overbevisende grundighet i kombinasjon med krass kritikk av rettsoppgjøret, så har Hagen gjort en formidabel jobb!
"Dømmer ikke" har jeg lest, og likte den. En bok i samme kategori er "Rittmesterens testamente", som gjorde meg veldig opprørt. Det er mange derute som fortjener oppreisning, selv om de er døde nå!
Folk fra "silkefronten" hadde integritet nok til å beholde sin menneskelighet og sunne fornuft i rettsoppgjøret. Det skulle de ikke trenge å måtte unnskylde seg for!
Jeg er enig i at "Oppgjørets time" ikke er spesielt lettlest, jeg opplever den mer som et oppslagsverk. Og hvilket oppslagsverk! Tror ikke det er noe ved Hagens bok man kan sette fingeren på.