Bokelskere.no

Boka ”23-salen” handler om Andreas Wiegert, en ganske ”vanlig” gutt fra norsk middelklasse, i utkanten av landet. Han vokser opp i en typisk norsk familie med tre barn, en mor og en far. Boken innledes med idylliske minner fra barndommen, og i et tilbakeblikk fra en hyttetur, blir vi introdusert for Benjamin.

Benjamin er moren til Andreas’ bror, altså onkel til Andreas. Forfatteren skriver dette om ham: ”Alle familier har sine skjulte skjær i sjøen. Konflikter og spenninger som ingen orker eller ønsker å dra frem i dagen. Undervannsskjær man manøvrerer utenom på respektfull avstand. I familien Wiegert het et av disse skjærene onkel Benjamin.” Andreas husker at Benjamin kun kom på besøk i sommerferiene, når familien dro på hytta, og når han spurte om onkelen ikke kunne komme på besøk litt oftere, var svaret som regel at onkelen var så ”fryktelig opptatt”.

Når vi møter Benjamin i boken, blir det ikke sagt så veldig mye om ham, men vi får vite at han er svært ordknapp, han kan ofte være stille en hel dag, og ellers bare kommunisere med enstavelsesord. Lenger ut i boka skildres en episode hvor Benjamin og Andreas sitter ved sjøen og spikker trebåter, da Benjamin på eget initiativ begynner å fortelle historien om Noah og hans folk, som dro fra sin gamle boplass, hvor det bodde troll og andre farer, og reiste til et nytt land, hvor avlingene grodde godt, og ingen farer fantes. Andreas når inn til onkel Benjamin, og får ham til å åpne seg.

Etter denne historien hopper boken to år fram i tid, og guttene får vite at onkel Benjamin er død, uten at de får høre hva som har skjedd. Senere kommer det fram at onkel Benjamin var psykiatrisk pasient, og at han var ”fryktelig opptatt” med opphold på Lier mentalsykehus, hvor han til slutt tok sitt eget liv. Vi følger Andreas videre, og i det han blir 18 år søker han om jobb hos plastfabrikken Eckov & Søn A/S, og får jobb på dagen. Her blir han, mens han stadig forsøker å søke seg jobb som sykepleier på sykehusene i distriktet, helt til en av de eldre arbeiderne foreslår at han skal forsøke seg innen psykiatrien. Kort tid etter, står Andreas med et brev i hånda. Han er ansatt som sykepleier ved Lier sykehus, det stedet hvor onkel Benjamin levde mesteparten av livet sitt, og også valgte å gjøre slutt på det. Ikke lenge etter befinner Andreas seg på sykehuset, klar for første arbeidsdag. Det første møtet med hverdagen på avdelingen blir et sjokk av dimensjoner for Andreas. Han har aldri en gang forestilt seg at forholdene kunne være slik som de møtte ham da han begynte. Han er blitt plassert på ”23-salen” den mest belastede avdelingen ved sykehuset, ”verstingavdelingen”. Det første som møter ham i døra, er en blind mann, naken fra livet og ned, som har rester av sin egen avføring i munnvikene. En vanlig dag på avdelingen involverer blant annet lærremmer, tvangsforing og ekstremt uverdige og umenneskelige forhold for pasientene.

Andreas blir overveldet av de forferdelige forholdene på sykehuset, men det han reagerer mest på, er holdningene til pleierne som jobber der. Det er på denne avdelingene de det ikke er håp for er plassert. Så pleierne gjør ingen større innsats for å utøve noen form for behandling, de gir rett og slett blanke. Pasientene merker jo ikke store forskjellen fra eller til uansett, de skal alle dø her, så hvorfor bry seg, det er den gjengse oppfatningen blant personalet. Andreas forsøker til å begynne med å stille spørsmål ved dette, men etter hvert glir også han inn i likegyldigheten som alle sykepleierne har till felles. Kanskje fordi det er det som er enklest? Hvis man engasjerer seg for mye i historien til pasientene, og deres liv, vil man til slutt grave seg så langt ned i elendigheten at man blir gal selv. Det beste er å holde seg på overflaten, og ikke dykke for dypt ned i galskapen. Andreas kom inn i sykehusmiljøet med ambisjoner om å stige i gradene fra sykepleierjobben, men tanken på dette virker mer og mer frastøtende på ham, etter hvert som han lærer systemet å kjenne. Andreas merker at han også glir inn i denne likegyldigheten som er så praktisk, han bare gjør jobben sin. Etter hvert som han innser dette, blir jobben på sykehuset mer og mer uutholdelig, og til slutt sier Andreas opp, etter ett år.

”23-salen” er først og fremst en bok om en ung gutts knallharde møte med norsk virkelighet. Andreas går fra å leve et beskyttet liv i familien, til å bo på Lier Sykehus med denne horrible hverdagen altfor tett innpå. Han kjemper i mot, men gir etter hvert mer og mer opp, og blir mer og mer likegyldig til det hele. Mot slutten av oppholdet på sykehuset går han som følge av dette inn i en dyp depresjon. Med hjelp fra medpleiere og venner, kommer han seg til slutt ut av det, og vekk fra sykehuset, men opplevelsene han hadde der vil alltid prege livet hans: ”Kanskje håpet han at alt var en vond drøm, at jordene lå øde, uten bebyggelse helt opp mot åsene bak ham. Men alt står som den gang. (…) Som en forbryter har han vendt tilbake til åstedet, men uten frykt for pågripelse og straff. For den legale misgjerning kreves ingen annen straff en den pine ettertanken gir.”

En av de bedere bøkene ambjørnsen har skrevet. Boka beskriver en brutal virklighet.