Bokelskere.no

Dette er noe jeg kjenner igjen! Å finne igjen gamle dagbøker, der man skrev av seg følelser og tanker for lenge siden... hehe... ikke akkurat hva man får lyst til å lese høyt for andre det nei... Men det er litt vanskelig å kaste dem/brenne dem også. Selv om den tiden av livet er over og borte, så ligger det noe der som fremdeles er en del av livet og den man er i dag. Å møte seg selv igjen som tenåring, kanskje det kan hjelpe oss litt til å forstå unge mennesker av i dag? For selv om verden har forandret seg siden den gang, så har vel mange unge det ganske likt i tankene og følelseslivet som en selv en gang hadde?

Hehe, for å si det sånn: Jeg skal ikke la den ligge der og godgjøre seg til den dagen jeg får egne barn i alle fall, som mamma gjorde med sin. Jeg fant dagboken hennes da vi var på besøk hos hennes foreldre/mine besteforeldre en sommer da jeg var lita. Å gurimalla hvor spennende det var for en liten rampunge å lese om mammas forelskelser og kjærester i hennes ungdomstid, og så gå rundt og erte henne etterpå (og ikke minst "sladre" videre til pappa så han også kunne erte godmodig!) ;) Hun fikk tak i den etterpå da, og da forsvant den rett inn i ovnen! Hehe.

Men ja, de årene har jo formet meg de også. Vært med og gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vondt egentlig.
Lur tanke du kommer med på slutten der.

He-he ... Nå fikk jeg lyst til å grave frem gamle dagbøker fra tenårene selv ... Har aldri lest dem etter at de ble skrevet, men de har fulgt med på flyttelass etter flyttelass, på tvers og på langs av Norge noen ganger, fordi jeg aldri har hatt hjerte til å kaste dem. ;-) Tror jeg tenkte den gangen at jeg en gang skulle skrive bok og aldri måtte glemme hvordan det var å være ung! Jeg tenker meg at å lese disse nå vil gjøre meg rimelig flau, ja.

Ja, er det ikke slik det ofte er; man drasser med seg gamle minner og nisser på flyttelasset...

Men kanskje er det en god idé å skrive bok, der man kan plukke sitater og innhold fra gamle dagbøker? Det er vel ikke bare Karl Ove Knausgård som har enerett på å skrive en romanserie om sin barndom og oppvekst...? Kanhende det finnes mange slike historier rundt omkring, som også er interessant for andre enn en selv? ;)

Men ikke kast de, det angrer man senere...

Ja, jeg sier det samme: ikke kast dem! Men du kan jo gjemme dem godt, så barna dine ikke finner dem før de er voksne;-) Eventuelt forsegle dem med beskjed om at de først skal åpnes etter din død el.l., - veldig spennende for arvingene! Og da vil de forhåpentligvis være voksne nok til å se det sjarmerende i den forelskede ungjenta! Tenk for en morsom gave til fremtidige slekter!

Jeg leste mine dagbøker fra ungdomstiden da jeg var i 20-årene og syntes det var aldeles grusomt! Men jeg har likevel ikke kastet dem, og jeg tror nok at jeg nå ville hatt et romsligere syn på det jeg skrev den gangen enn jeg hadde da!

Ja, jeg tror også at mange etterkommere kan ha glede av å finne gamle dagbøker etter f.eks. tippoldeforeldrene sine. Det kan jo være litt slektshistorie i sånt. Og det kan bli bøker av det også, hvis vi får et forfatteremne blant etterkommerne!

I dag kaster man jo alt mulig...

Tenk om vi f.eks. ikke hadde hatt Anne Franks dagbok...

Jeg har brent min dagbok når jeg rydda i mine esker hos mine foreldre da jeg var ca midt i 20 årene. Jeg las den, grøsset, og fant ut at dette ikke var noe jeg kunne samle på, var nok redd andre skulle lese den. Da var det ikke annet å gjøre, det var rett i ovnen.
Har ikke angra , men husker heller ikke om det sto noe som absolutt ingen burde lese, men det synest jeg sikkert den gang.