Bokelskere.no

Carl Frode Tillers Innsirkling II har vore ei stor leseoppleving. Framleis handlar det om å sirkle inn David, finne ut kven denne unge mannen med hukommelsestap er. Boka er delt inn i tre delar, som kvar tar for seg ein person; Ole, Tom Roger og Paula. Desse personane har alle hatt noko med David og oppveksten hans å gjere. Ole og Tom Roger var to av barne-/ungdomskameratane hans, medan Paula var venninna til mor hans, Berit. Gjennom brev dei tre skriv til David og gjennom å få innblikk i nokre dagar av liva deira i notid (2006), lærer vi både desse personane og David betre å kjenne (Paula har fått nokon annan til å skrive for seg). Breva fortel om tida dei hadde saman med David og verkar vere ganske sannferdige, sjølv om brevskrivaren nok pyntar på historia av og til for å framstå i eit betre lys.

Heile tida ligg det noko ubehagelig like under overflata. Både Ole, Tom Roger og Paula har eit sinne og ein frustrasjon inne i seg, som kanskje kjem av at dei ofte kjenner at dei blir sett ned på av andre. Tiller er svært god til å beskrive desse personanes tankeverd på ein slik måte at lesaren både kan kjenne avsky og føle medynk med dei ulike karakterane. Alle tre har sjølvsagt gode sider, men dei dårlege sidene er dei som er mest markante. Spesielt gjeld dette Tom Roger. Han vil så gjerne få til livet sitt, men likevel greier han heile tida å øydelegge det gode han har på grunn av det til tider ukontrollerte sinnet sitt.

Bit for bit får lesaren lære David betre å kjenne, og det er ikkje akkurat eit udelt sympatisk bilete vi får av denne fråverande hovudpersonen. Kameratane beskriv han blant anna som kontrollerande og som ein kald fisk, medan Paula sitt syn er at David har vore psykisk sjuk heilt frå han var liten. Alle beskriv dei David ulikt og ut frå sin eigen ståstad. Davids faderlege opphav blir det og skrive om, men kven er han? Og er det verkeleg slik at David har mista hukommelsen? Eg gler meg til neste bok!

Tiller har flere prosjekt gående her, men et av de mest sentrale mener jeg er hvordan man forholder seg til ting som skjedde i oppveksten og hvilken mulighet man har til å bryte ut av mønster man er født inn i eller selv har innarbeidet. Mange av dialogene i begge bøkene er preget av gjentakelse over tid; man vet hvilken reaksjon den andre har på det man sier. Alle personene vi møter kommer fra dysfunksjonelle familier: mye alkohol, evt andre rusmidler, familievold (mot koner eller barn)og incest. Mange av personene vokser opp med bare én forelder. Hvordan kan man mestre livet som voksen med en slik oppvekst? Vi møter ikke en eneste "normal" familie, og det er kanskje slik at mennesker med vanskelige hemmeligehter finner hverandre, og unngår å omgås de "vellykkede"? Som lærer legger jeg også merke til den skolevegringen flere av dem har, min stand har knapt sjanse til å lykkes når barna får så liten støtte hjemme. Og kanskje må skoleverket ta dette innover seg på et eller annet vis...