Bokelskere.no

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Ser at jeg har kommet en smule seint til selskapet, her har det blitt diskutert friskt og mye interessant er sagt! Er veldig enig i det som er skrevet, både om bulimien og det historiske perspektivet i romanen. En annen ting jeg satt igjen med var dette med “estiske horer”/”russerhorer”. Måten Katariina blir mottatt på av sin finske svigerfamilie og det finske samfunnet gjør det kanskje ikke så rart at hun prøver å skjule både sin og datterens estiske bakgrunn. Mennene i boka ser på de estiske kvinnene nærmest som fritt vilt, mens de finske kvinnene behandler dem nedlatende. Det er liksom noe suspekt over at “en slik en” som Katariina har funnet seg en finsk mann… Dessverre er det også slik i Norge i dag. Ofte er kvinne kvinne verst, og det er ikke måte på hvor mistroisk folk kan være når noen har funnet seg en partner fra et tidligere østblokkland. Trist, men sant.. Det er nettopp denne skammen som fører til Annas bulimi. Spiseforstyrrelsen er en måte å ta kontroll over situasjonen på. Kan hun ikke kontrollere noe annet, så kan hun i alle fall ha kontroll over sin egen kropp.

Har akkurat lest denne boken nå, og sitter igjen med litt blandede følelser. Historien er både sterk og interessant - ingen tvil om det.

For meg handler det i første rekke om Anna med et plaget sinn og en mildt sagt alvorlig spiseforstyrrelse. Dernest, som du skriver, om kravene (og misunnelsen) fra venner og familie i Estland samt landets historie. Alt dette er både interessant og opplysende.

Mitt største problem med denne boken er skrivemåten til Oksanen, for den er jeg ikke så begeistret for. Jeg synes det blir hakkete og gir dårlig flyt. Stilen skaper, for meg, en avstand til personene og står i veien for at jeg kommer virkelig inn på dem. Dermed blir jeg heller ikke så berørt som jeg kunne ha blitt.

Jeg har imidlertid tenkt å gi Oksanen en sjanse til, men ikke med en gang.

Enig i at man ikke kommer virkelig inn på personene - men montro om det ikke er tilsiktet fra forfatterens side? Både Anna og Katariina anstrenger seg jo til det ytterste fror å holde avstand til sine medmennesker!

Ja, jeg har også sett den, men det skapte altså også en avstand til meg som leser. Det slo litt uheldig ut for min del. Jeg synes jo på ingen måte at boken er dårlig, men er ikke så begeistret for måten den er skrevet på.

Strålende omtale! Jeg ble ferdig med boka for et par dager siden og finner det fortsatt vanskelig å beskrive leseopplevelsen. Annas historie og forhistorie var vond å lese, men samtidig bortimot umulig å legge fra seg. Det er lenge siden jeg har lest ei bok med en hovedperson som trekker seg (blir trukket?) til de grader vekk fra kommunikasjon med andre mennesker.

Spennende komposisjon også, plutselige hopp i tid og brå skifting av synsvinkel - Anna omtaler seg selv både i 1. og 3. person, og de delene av historien som ikke er hennes egne, formidles av en som virker som en utenforstående forteller.

Jeg greier ikke å gruble meg fram til en konklusjon når det gjelder Annas videre skjebne. På den ene sida virker det som hun aksepterer sine 50 kilo og begynner å nærme seg sine medmennesker, men samtidig mister hun illusjonen om Estland som "hjemme", - og hun er fortsatt en fremmed i Finland. Neppe noe godt utgangspunkt for en harmonisk fortsettelse ...

Tusen takk for en glitrende anmeldelse som vanlig, Rose-Marie :)

Jeg måtte lese denne boka litt i porsjoner, Annas historie ble rett og slett for sterk til å ta inn i store jafser. (Hvor i all verden kom disse mat-metaforene fra inn i innlegget om denne boka!) Leste den i sommer, og da var det Anna og kvinnehistoriene som gjorde sterkest inntrykk.

Når jeg tenker på boka i ettertid, er det kommunismens fall og effektene av dette, som du skriver om, jeg har vært opptatt av. Synes denne boka skildrer denne problematikken også på en glimrende måte. Jeg opplever at Oksanen også tematiserer (kritiserer) den spirende romantiseringen av kommunist-tiden og er spent på om dette er en tematikk hun fortsetter å jobbe med. Har ikke fått lest "Utrenskning" ennå, men den rykker stadig framover i køen...

Tusen takk for dine rosende ord! ;-)

Jeg er helt enig med deg!

Jeg tror også at denne boka vil bli stående i min hukommelse som en historie om kommunismens fall og effektene av dette, og at dette med Annas spiseforstyrrelse bare vil forbli en liten bi-ting. Spiseforstyrrelsen - særlig det forhold at denne handler om bulimi/overspising - blir nærmest et paradoks for ei jente som har et ben inne i et overflodsamfunn og et ben inne i et samfunn som mangler alt. Å ha nok av alt er heller ingen garanti for lykke. Det kan til og med være kvalmende, til å spy av ... Kanskje Oksanen har brukt Annas spiseforstyrrelse som en slags metafor?

Jeg tror absolutt spiseforstyrrelsen er en sentral metafor ja, og at den kan tolkes på flere måter. På den ene siden, slik du skriver, kan den være et bilde på det til tider kvalmende overflodssamfunnet vi lever i, og slik sett en samfunnskritikk. Anna bærer hele tiden fortiden med seg, både de personlige historiene til formødrene og kunnskapen om hvordan det var å leve i et samfunn som manglet alt, reaksjonen hennes blir bulimi eller ”hamstring”. Hun får ikke nok, hun må være sikker på at hun alltid har nok.

Bulimi er vel en sykdom som dypest sett handler om kontroll, ønsket om å kontrollere kropp og følelser, og slik sett har kanskje Oksanen også brukt denne sykdommen for å forsterke beskrivelsene av den kontrollen menneskene i de kommunistiske landene var utsatt for hele tiden. Esterne var redd for angivere og måtte hele tiden skjule små eller store hemmeligheter, Anna skjuler følelsene sine og sykdommen sin. Beskrivelser av grensekontroller blir jo også gjentatt flere ganger i boka. Menneskene må finne seg i å bli sjekket og få bagasjen sin gjennomsøkt og nærmest vrengt, og de må rettferdiggjøre og stå til ansvar for alt de har med seg. Anna må hele tiden stå til ansvar for og rettferdiggjøre sin bakgrunn, altså seg selv, ikke så mye overfor samfunnet, men overfor moren, som har innprentet skam i henne. Anna ”vrenger” seg selv. Esterne måtte vise fram et bilde av seg selv som gode kommunister som innordnet seg samfunnet selv om de inni seg gråt for dem som var sendt til Sibir. Anna viser fram et bilde av seg selv som vellykket, slank og finsk, mens hun på innsiden er estisk og har det vondt.

For Anna blir nesten bulimien en stabiliserende faktor i tilværelsen for å takle alt dette som er nevnt, inkludert familiesituasjonen. Hun flykter inn i bulimien, og den gir henne på en måte muligheten for kontroll, i hvertfall over vekta. Men den gir henne også muligheten for ansvarsfraskrivelse, hun personifiserer sykdommen og kaller den Herren. Paradoksalt nok blir dette for henne da nesten en måte å slippe fra seg kontrollen på. Det er Herren som bestemmer over Anna, over esterne var det Stalin som bestemte. Det er ingen grunn til å romantisere kommunismen, nei…

Dette er ein spennande diskusjon. Eg har nettopp lese boka, og har også gjort meg nokre av dei same tankane. Kontrasten mellom matmangelen på 50-talet og Anna sitt forhold til mat er påfallande.

Det du skriv om Stalin og Anna sin "Herre" er også interessant. Samtidig er det ei innlesing av ein type metafor som veldig fort kan tippe over og ta fokuset bort frå teksten, dersom han blir trekt for langt. Eg tenker at slike paralleller kan vere interessante, på eit nivå, men ein må vere litt forsiktig med å leggje for mykje i dei.

Derfor tenker eg også at det er viktig å sjå denne bulimien for det han er også, ikkje bare som ein metafor. Og eg tenker at denne sjukdommen Anna utvikler, er eit svar på den mangelen av fridom ho opplever i forhold til mora. Det kjem jo veldig tydeleg fram at Anna har eit romantisk forhold til oppveksta i Estland, dei estiske smakane og den estiske kulturen. Det er ein del av identiteten hennar, som stadig blir undertrykka, av mora si redsle for å bli sett på som ei av Stalins kyr. Dermed tenker eg også at Anna sin sjukdom og Anna sin angst for å knytte seg til andre mennesker (sjå bare på forhaldet til Hukka, kor ho ikkje klarer å kombinere personleg intimitet med sex), er eit resultat av dei tabua mora har laga rundt etnisiteten hennar - som jo er ein viktig del av Anna sin identitet. Ho har jo blitt oppdratt til å skamme seg over den ho er og ho har blitt oppdratt til å skamme seg over familien si historie, som jo er så viktig for henne.

Eg har skrive meir om Stalins kyr
her

Veldig interessante tanker, Karamella! Etter å ha lest ditt innspill, fikk jeg enda mer å tenke på! ;-)

I lige måde! Det er derfor vi trives på bokelskere.no!

;-D

Enig i det med vekslingene. Synsvinkelen veksler også endel mellom "jeg" og tredje-person, det har jeg ikke tenkt så mye på ennå... I begynnelsen da jeg leste boka lurte jeg litt på hvorfor skildringene av bulimien var så detaljerte og grusomme rett og slett, men når man kobler dette til sulten i Sibir og nøden i Estland også kanskje, så er de med på å gjøre sulten til en nesten fysisk opplevelse for leseren også.

Velkommen til forumet :)

Enig i det som er skrevet over - flotte anmeldelser :D Slik jeg ser det setter hun bulimien/hamstringen opp mot sulten i Sovjetunionen i denne boka, og dagens traficking opp mot de seksuelle overgrepene under forhørene i sovjettida i "Utrenskning". Fantastisk flotte bøker begge to, gleder meg til lese mer av henne - selv om det nesten er en pine å lese det...

Tror dette er en interessant forfatter ja. Jeg likte godt hennes Utrenskning, og jeg venter på denne i lydbok, biblioteket. Jeg synes det er en fordel å gjøre seg kjent med en forfatter ved å lese flere av hans/hennes verker.

Det er jeg enig i! Hun har kommet ut med en bok til, men jeg tror ikke denne er oversatt til norsk. Egentlig pussig at det tar så lang tid før finske bøker blir oversatt til norsk! (Det samme gjelder Paasilinnas bøker, som har fått en "ny vår" her i Norge - så nå kommer den ene boka etter den andre! ;-) )