Bokelskere.no

Ikke et tips, men mer et innspill, langt på vei en digresjon, ikke særlig velfundert, nærmest en intuitiv reaksjon: jeg er nemlig svært skeptisk til bruken av uttrykket kulturkonflikt. Det er er akkurat som om det implisitt godtar en kausalitet som går slik: kultur->konflikt. Altså at forskjellig kultur gir konflikt, alene og uten tilleggsårsaker. Kan vi risikere å forsterke problemene ved å stadig føre en slik diskurs? Kultur gjør kommunikasjon mulig og naturligvis vil svekket kommunikasjon kunne gjøre faren for konflikt større, men jeg nekter å uten videre akseptere at det må være slik. Hvilket på brokete vis bringer meg til neste poeng, enda mindre velfundert.

Er de bøkene som nedenfor nevnes, de mest interessante i dette henseendet? Nå baserer jeg meg utelukkende på fordommer, som sier at dette er bøker som er skrevet av kvinner fra et muslimsk land, som har flyttet til vesten og fortalt sin historie, slik at norske husmødre kan lese om deres tragedie og føle med dem, gråte en skvett, og samtidig føle seg litt bedre. "Hvor godt har vi det ikke her". I hvor stor grad er disse bøkene interessante i forhold til å forstå det som for tiden skjer i den muslimske verden, eller er det i virkeligheten bare en annen vri på et uendelig antall personlig-tragedie-under-vanskelige-forhold-historier tidligere utgitt med handling fra alskens kulturer og tidsperioder? Ingen bør ta dette ille opp, for dette er som sagt en ytring bygget på skjelvende grunnmur.

Poenget er at dersom det er slik, og det er det nok langt på vei, at deler av hva man kanskje kan kalle den muslimske sivilisasjonen er inne i en regressiv periode, enkelte steder i så stor grad at deres styrer har fått et totalitært preg og de i maktposisjon fungerer som tankepoliti, så må vi fremfor alt forsøke å forstå hvorfor, siden vi nå i større grad enn før opplever dette som en trussel. Vi opplever også muslimsk kultur nært på oss i Norge, og dette er ikke så mye på grunn av at det blir stadig flere muslimske innbyggere i vår del av verden, men snarere fordi disse velger å dyrke sin opprinnelige kultur heller enn å ta den for oss letteste veien ved å omfavne vårt levesett. Hvorfor? Der har vi en interessant problemstilling, som ikke bør angripes med det formål å skulle omvende dem, det kan endog sies å være en av grunnene til at det er slik (den ateistiske og relativistiske trussel), men for å kunne lykkes med integreringsprosessen, kanskje på en annen måte enn hva som har vært nødvendig tidligere.

Dette betyr ikke at jeg ikke har uendelig stor sympati og medfølelse med kvinner som blir undertrykt, ei heller at jeg ikke forstår at dette kan være interessant og gripende å lese om, men at jeg mener man gjerne også kan forsøke noen alternative innfallsvinkler hvis man er oppriktig interessert i dette. Det mest spennende for meg er hvorfor fundamentalismen innenfor enkelte kulturer virker å ha bedre grobunn i våre dager enn den har hatt på lenge, og svaret er nok langt mer komplisert enn at dette ganske enkelt skyldes at ulike kulturer blir utsatt for hverandre og kræsjer, selv om det kan virke å ha stor forklaringskraft.

Takk for ditt innspill, Sisyfos.

Forskjellige kulturer behøver ikke nødvendigvis alltid å innebære de helt store konfliktene, det er jeg enig i. Men kulturkonfliktene finnes jo i mange land mange steder i verden i dag, det vet vi jo. Å skrive om dem, lese om dem, diskutere og belyse dem, er skritt på vei til å kunne skape forståelse og bedre samarbeid.

Det finnes også menn som skriver om kvinneundertrykkelse, bl. a. Khaled Hosseini.

At det er mange forfattere som ikke lenger bor i Østen som skriver om forholdene de kommer fra, er vel ganske naturlig. Da har de fått litt andre og flere perspektiver å se sin fortid i. Men det finnes også forfattere som bor i land der undertrykkelsen er stor, som også skriver, ofte med fare for sine liv, nettopp fordi det ikke er ytringsfrihet i deres eget land. Derfor ser noen forfattere at den eneste muligheten til å kunne fortsette å skrive, må bli at de må rømme fra det landet de er født i.

Jeg synes at du er inne på mange spennende tanker som det kan være vel verdt å diskutere. Fundamentalisme er et veldig stort tema, og dette er ikke noe som kun oppstår eller foregår i muslimske samfunn. Kanskje denne diskusjonen skulle foregå i en annen tråd? Som du oppretter?

Hvis du oppfatter at denne tråden er for snever og kun dreier seg om husmor-sippe-bøker-for-å-føle-seg-litt-bedre-etterpå, så synes jeg det er veldig synd. Det var vel ikke akkurat det som var tanken bak denne tråden. Når jeg valgte ut de bøkene jeg gjorde i tråden nedenfor, var det i et forsøk på å finne noen bøker som kanskje ikke "alle" har lest (typisk "Tusen strålende soler", "Svalene i Kabul" etc,).

Noe av tanken min bak å lese det som kommer av litteratur fra den muslimske verden, også det som handler om kvinners stilling i disse samfunnene - er ikke dette nettopp i et ønske om å få litt mer kunnskaper om noe som i utgangspunktet kan være vanskelig å forstå? Nettopp i en tid der avstanden mellom den muslimske verden og "oss andre" er så stor? Litteraturen har til alle tider forsøkt å åpne øynene til menneskene, få opp perspektivene, problematisere ytterpunkter, få oss til å forstå mer enn det vi har mulighet til i våre nokså begrensede liv.

En liten digresjon tillater jeg meg også: Når det foregår undertrykkelse i et land, hva enten det er muslimsk, Latin-Amerikansk, afrikansk, russisk eller hva det skulle være, så er det viktig at kunnskaper om dette kommer ut til resten av verden. Når f.eks den kinesiske eksil-forfatteren Xinran skriver en bok som "Tapte døtre" (jf. Kinas etbarnspolitikk og alle jentebarna som forsvinner), så synes jeg det er viktig å ta i mot slik litteratur og lese dette. Det har mye å si for mitt og andres samfunnsengasjement - hvilke saker vi tror på, hva vi bryr oss om, hva vi engasjerer oss i. I akkurat denne tråden går diskusjonen på kvinners kår i muslimske land, men den kunne ha handlet om mange, mange andre ting som er vel så viktige. Vi får kanskje ta en ting av gangen, slik at vi ikke blir utdebattert med det første ... ;-)

Men som sagt: opprett gjerne en egen diskusjonstråd hvor det temaet som du er mer opptatt av enn det som foregår på denne tråden her, kan diskuteres! ;-)

Siden du nevner det, Rose-Marie, så hadde jeg i grunnen også lyst til å nevne bl.a. Kina og konflikten i Midt-Østen og Burma også i overskriften min. For det er jo ikke bare i muslimske land det er undertrykkelse (som du vel også nevner). Kina er også kjempeaktuell nå siden fredsprisen i år går til en fredsforkjemper som sitter i fengsel fordi han slåss for menneskerettigheter i landet sitt.

Kulturkonflikter gjelder ikke bare mellom den islamske verden og Vesten. Men det er kanskje den vi merker mest til, og det er den som stadig er i media, og som ofte opprører mange på forskjellige måter.

Slik jeg ser det er en kulturkonflikt nettop konflikten som oppstår mellom fundamentalistene i forskjellige kulturer. Da må det også være helt greit å kalle den eventuelle konflikten en kulturkonflikt uten at det antyder en automatisk konflikt mellom kulturene.

Oj ... nå blei jeg svimmel

Hvis det du mener er at begrepet "kulturkonflikt" lett kan, og vil bli misbrukt er jeg på sett og vis enig, men jeg er ikke enig i at skildringer av kvinneundertrykkelse, eller annen undertrykkelse, har mindre relevans enn andre innfallsvinkler, - man må uansett forsøke å se saken fra så mange sider som mulig for å forstå. Derfor ser jeg ingen grunn til å forkleine "kvinnevinklingen" men synes forøvrig tankene dine er spennende og viktige.

:)

"Slik jeg ser det er en kulturkonflikt nettop konflikten som oppstår mellom fundamentalistene i forskjellige kulturer. Da må det også være helt greit å kalle den eventuelle konflikten en kulturkonflikt uten at det antyder en automatisk konflikt mellom kulturene."

Måtte bare kopiere og sette den kommentaren opp på nytt, Lars Magnus!

Enig, jeg ble også svimmel!

Er også enig i dine betraktninger om å kunne forsøke å se saken fra så mange sider som mulig. Takk. :)

Til alle som har hengt seg på halen: Beklager, jeg er en digresjonens mester, og dette engasjerer meg, hehe. Det var ikke oppgitthet over at dette er en tråd for husmor-sippe-bøker-for-å-føle-seg-litt-bedre-etterpå-bøker som utløste reaksjonen, for det er det jo alldeles ikke, og som Rose-Marie påpeker er ethvert forsøk på sette seg inn i dette prisverdig, og alle nevnte bøker er helt sikkert lærerike på sitt vis. Det jeg er opptatt av er hvordan mange bøker som omhandler dette virker å være skrevet for og av eurosentriske øyne, og at man bør være dette bevisst, ganske enkelt! Jeg tror man i et forsøk på å nærme seg en forståelse av annen kultur, for å forstå dens interne mekanismer så vel som potensielle grunnlag for konflikt med vår, gjør lurt i å legge de eurosentriske brillene fra seg, eller i det minste finne noen med svakere styrke. Huff, jeg er elendig med metaforer. Mange bøker om temaet gjør oss nok bare mer nærsynte, selv dersom de hevder å behandle temaet "innenfra". Jeg har dog ingen forutsetning for å si at dette gjelder noen av de nevnte bøkene!

Bøker som berører oss på en eller flere måter er viktige bøker, også de bøkene som får oss til å gråte. Da har forfatteren greid å formidle noe som "tar oss" sterkt og kan sette i gang nye tankeprosesser, gjøre noe med oss, som kan føre til at vi også gjør noe for andre...

Det var godt å høre! ;-) Jeg kan nemlig ikke huske at jeg gråt spesielt da jeg leste de bøkene jeg foreslo på en tråd nedenfor! He-he ... (Det gjorde jeg derimot da jeg leste "Tusen strålende soler" - ikke bare det: jeg hulket meg gjennom siste del av boka!)

Du har absolutt et poeng! Jeg skjønte f.eks. også godt at den siste store bestselgeren "Morgen i Jenin", som tidvis er temmelig ensidig i sin presentasjon av Palestina-Israel-konflikten, fortrinnsvis er skrevet for europeiske lesere. For noen bestselger i Midt-Østen blir denne boka aldri! Like fullt - jeg syntes den var interessant - og så tok jeg på meg avstandsbrillene mine når jeg skulle betrakte den etterpå. Samtidig har Israel-siden SÅ mange dyktige forfattere som forteller deres side - og da må jeg balansere og velger i så måte å lese det som kommer fra den andre siden. Det betyr ikke at alt slukes rått!

Superdigresjon: jeg reiser til Israel/Palestina på fredag ;-) Og ja, det er umulig å skrive fra et nøytralt ståsted om slike konflikter, og det som verre er: de partiske beretningene er faktisk ofte de mest lærerike, dersom man har den nødvendige bakgrunnskunnskapen og de kritiske brillene på seg.

Håper du har mye interessant å fortelle om derfra når du kommer tilbake, Sisyfos. God tur! :)

Og kanskje har du med deg et boktips eller to til diskusjonstråden? ;-) Og som nødvendigvis ikke må være skrevet av kvinner, bare så det er sagt!

Det har du veldig, veldig rett i! Jeg ønsker deg en riktig god tur!

Takk til begge! Kanskje jeg legger ut en liten rapport her på forumet et sted når jeg er tilbake.

:)

Tenkte med en gang at du sikkert har lest "Bokhandleren i Kabul," og det hadde jeg jo rett i ser jeg. Liker at du gir den toppkarakter! Dette er etter min mening en bok som er sterkt undervurdert av mange.

Jeg er enig med deg. Nå er det ganske lenge siden jeg leste den, men jeg syns det var en modig og ærlig bok den gangen jeg leste den.

Alt bråket som har kommet om denne boka i etterkant, viser jo bare hvor viktig det er å ta opp slike temaer...