Bokelskere.no

Det skal være lov å ikke like en bok uten å bli beskyldt for at man følger mengden. Dette er min personlige mening om denne romanen, uavhengig av hva de som liker eller hater den har sagt tidligere før meg. Det er mer "in" å beskylde de andre for å ikke ha det samme synet som vedkommende selv har, i mangel av å finne et bedre motargument.

Jeg har lest mye, også såkalt "dårlig" litteratur. Det er bra at slik litteratur finnes, slik at man kan "rense" seg mellom de store slagene. Sammenlign dette med TV. Mellom nyheter og seriøse dokumentarer eller serier som Sopranos, er det herlig å kose seg med action- eller komedieserier som 24 og big bang theory som ikke krever alt for mye av deg.

Ragdes problem er at dette er en kioskroman som er forkledd som "stor" litteratur. Hvis hun var ærlig fra starten av og sa at dette er kiosklitteratur, så ville hun ikke blitt hatet for mye. Hun må være ærlig med leserne og ikke skygge unna.

Selvfølgelig kan man ha sin personlige mening! Og du skrev vel ikke innlegget fordi du trodde alle skulle være enig med deg?

Jeg synes bare at Anne B Ragde har fått ufortjent mye pes for denne boka si. Først ble den rosa opp i skyene, og skulle leses av alt og alle, filmatiseres og jeg vet ikke hva. Så, plutselig var den ikke god nok likevel. Nei, da var det kiosklitteratur. Da bare lurer jeg på, er en bok kiosklitteratur og dårligere enn annen litteratur fordi den fenger et stort publikum fra alle sosiale lag? Alle får ha sin egen mening, og jeg sier ikke at denne boka er bedre eller like god som verken Døden i Venedig eller andre klassiske perler, men den er en bok som fenger, som får folk til å lese, til å intressere seg, til å bli engasjerte, kose seg, gremme seg, osv. Er ikke det bra da?

Jeg har nok lest litt mindre kiosklitteratur enn dere andre her inne (eller jeg har nok sikkert lest en del uten å vite det, tydeligvis), men er slike bøker som f eks Berlinerpoplene dårligere enn den verste kiosklitteratur, så skal jeg jammen meg ta meg en tur på kiosken!

Hvem er det som bestemmer hva som er kiosk-litteratur og hva som er "stor" litteratur?

Det som bestemmer at en tekst er kiosklitteratur eller "stor" litteratur, kan man se hvis man studerer selve teksten og omstendighetene rundt dem. Det vil si at man må studere tekstens språk, handlingsstruktur og personskildring, samt hvor de blir solgt og hvem som kjøper dem. Summen av slike studier, gjør at man kan finne ut hva som er hva.

Selvsagt finnes unntak fra regler, siden det alltid vil finnes god og dårlig "stor" litteratur, god og dårlig krim, god og dårlig barnelitteratur, god og dårlig kiosklitteratur etc. Til syvende og sist er det leseren som bedømmer om det man leser er god eller dårlig litteratur for seg selv.

Og derfor er det kanskje bedre å bedømme og vurdere litteratur innenfor sin gruppe teksten tilhører, fremfor å sette all litteratur innenfor en stor smeltedigel der man rangerer "stor" litteratur er bedre enn krim, barnelitteratur og kiosklitteratur etc.

Berlinerpoplene f.eks. kan være god litteratur innenfor de rammene som kiosklitteraturen har, men som "stor" litteratur er det ikke.

Fordelen med at Ragde selger så godt for Oktober, er at hun bidrar til at forlaget fremdeles kan utgi ellers god litteratur av blant annet Per Petterson, Tove Nilsen, Thovald Steen og Dag Solstad. Hun er en nøkkelforfatter for sitt forlag. På den måten bidrar hun positivt på andre felt.

Det var godt vi fikk klarhet i det i alle fall!

Det er forskjell på lammestek hos Hellstrøm og Wiener "med alt" på Statoil. Det er forskjell på hjemmelaget hvitvin full av eddik og en Spätlese fra Moseldalen. Det er forskjell på en Lada og en en BMW.

Det er også forskjell på Berlinerpoplene og f.eks. Skammen. Stor forskjell.

Å synliggjøre kvalitet kunne vært et interessant tema her på forumet.

Men han mener jo det er verre enn den dårligste kiosklitteratur....

Jepp, og det står jeg får. Det finnes "god" og "dårlig" kiosklitteratur, selv om kiosklitteratur er dårlig skrevet. På tross av dette kan kiosklitteratur ha eller forsøke å følge de litterære kvaliteter som finnes i høylitteraturen.

Og det finnes bedre kiosklitteratur enn Berlinerpoplene, av både mannlige og kvinnelige forfattere. Som f.eks. Trollbundet av Margit Sandemo og flere romaner om Morgan Kane. Selv ting som er skrevet mange år tilbake, fra 1800-tallet og 1900-tallet, slår Berlinerpoplene.

Berlinerpoplene er dårlig blant annet fordi den vil være noe mer enn det den egentlig er. Romanen prøver å være "stor" litteratur og skrives derfor etter denne litteraturens kriterier. Men fordi språket er dårlig, handlingsstrukturen følger en typisk formel som ofte brukes i kiosklitteratur, inneholder mange klisjer, lite nyskapende og skaper passive lesere på grunn av det forklarende språk (fremfor å være beskrivende og la leserne være aktive ved å la dem trekke konklusjonene), så er romanen en kiosklitteratur.

Berlinerpoplene er dårlig som kiosklitteratur fordi språket ikke er enkelt nok og handlingen er langdrøyende og kjedelig. Innenfor kiosklitteraturens kriterier, er enkelt språk og mye handling som skjer fort (eller gå rett på sak) viktige kriterier. Berlinerpoplene innhar ingen av de kriteriene. Det skjedde nesten ingenting på 120 sider.

Nå fikk du meg til å lure på hvordan Ragde klarer å forkle bøkene sine til å bli noe annet enn de er?