Bokelskere.no

Dette er en nydelig bok, en du må lese. Det er en fantastisk beskrivelse av revolusjonen og den påfølgende krigen. Les boken først, se deretter filmen.

For alle som liker å lese om forbudt kjærlighet er den påkrevet.

Da har jeg fullført Dr. Zhivago, og for en roman det er. Jeg elsker hvordan de ulike personene og deres skjebne knyttes sammen, du tror en person forsvinner ut av handlingen, men senere, gjerne lenge etterpå dukker samme person opp igjen.

Språket er fantastisk, og beskrivelsene av omgivelsene er så av en sånn art at man kan kjenne lukter og føler temperaturer og se for seg alle steder veldig klart. Detaljen med Zhivagos dikt til slutt, er sånt som jeg har sansen for, og man sitter nesten igjen med en følelse av å ha lest en biografi. Og på en måte har man vel det også, siden det finne ganske mye av Boris Pasternak i Jurij Zhivago.

Enig med Natalie i at det ikke er å anbefale å se filmen før man leser boken. For min del fikk jeg litt problemer med å komme igang med historien, fordi jeg forventet at den skulle være mer lik filmen. Når jeg bare fikk vennet meg til at historien avvek en del her og der så synes jeg filmen har vært tro mot stemningen i boken, men den når ikke opp. I boken finnes det jo så mye annet enn "bare" historien om Jurij og Lara, men i filmen stiller deres kjærlighetshistorie stort sett alt annet i skyggen.

Alt i alt var dette en stor opplevelse, og en bok jeg er glad jeg har lest

Jeg får lyst til å lese denne boken etter den fine anmeldelsen din, Solveig.

Tusen takk for det, Gretemor!

Husker at jeg leste boken etter å ha sett filmen, og vil ikke anbefale det. Jeg ville heller ha gjort det omvendt. Det er en viss forskjell på en russisk bok og en amerikansk film ... Men anbefales!

Jeg har også lest boka etter at jeg så filmen - med bilder av Julie Christie og Omar Sharif på netthinna. Synes for øvrig at filmen var "tro" mot stemningen i boka, spesielt "langsomheten" i handlingen. Et generelt særtrekk ved russiske romaner er de lange dialogene. Mer enn en gang har jeg undret meg over om det virkelig er slik russere fører samtaler - en person kåserer i sju lange og sju breie mens alle de andre lytter veloppdragent og aldri kommer med innspill? Må tilstå at akkurat slike avsnitt leser jeg litt "diagonalt"!