Bokelskere.no

"Francis Meyers lidenskap" er en av mine favoritter. "Verdensmesterne" blir ikke det. Langeland skriver svært godt, men historier om gutters oppvekst er blitt fortalt så mange ganger, og alle har noe mørkt og trist over seg, også denne. Jeg kommer helt sikkert til å fortsette med de to neste som Henrik H. Langeland sier skal komme, siden han som forfatter er en språkkunstner. Kanskje er jeg skuffet over at Langeland nå har skrevet en bok som ikke ligner noe på det jeg har lest av han før. Hadde rett og slett andre forventinger.

Jeg koser meg med Verdensmesterne. Ja, den er ulik Francis Meyer, men gjør det noe da? Syns det er morsomt med en liten nostalgi-tripp tilbake til Skiforeningens ull-luer og bananbugg.

Er ikke helt sikker på hva jeg syns om de scenebeskrivelsene hans. Det virker som om han sjonglerer litt med sjangerne. Plutselige avbrudd hvor han skriver "Det Lars ser: tunge gardiner, som bukter ned fra vinduene, den spente blodåren på onkelens panne..." osv kommer av og til litt brått på, og stykker opp teksten. Men ellers er den da finurlig, og en underfundig liten sak.

Når ei bok blir så fengslende at andre gjøremål enn det å lese videre oppleves som forstyrrende, må det være noe som har truffet. Helt fra det første selskapet hjemme hos familien Meltzer hvor jeg får nesten samme følelsen som av å se juleselskapet i ”Fanny og Alexander”, er jeg hekta. Det er et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, og personkarakteristikkene er gode. Det er korte kapitler med cliffhangere, det er mye moro, mye dramatikk og en god del mørkt. Vi får et bilde av et samfunn i endring, med referanser til historiske begivenheter som det på finurlig vis diktes videre på. Og han er veldig god når han skriver om skigåing, trening og utstyr!

Som flere har vært inne på i sine kommentarer i andre tråder, hadde det kanskje vært bedre om noen av parallellhistoriene ble sløyfet. Jeg synes historiene til Lars og Hauk hadde så mye i seg at det ble litt i overkant med noe av det andre. Raddis-familien, spesielt faren, ble veldig karikert og lite troverdig (men litt morsom, da). På slutten synes jeg også Lars på få dager havner oppi litt vel mye dramatikk med kameratene Marius og Hauk.

Alt i alt har jeg likevel kost meg med boka, og kommer nok til å lese fortsettelsen også.

Ja, samme her...hadde store forventninger for Francis'n er en av mine desiderte favoritter...ble derfor en tanke skuffet til å begynne med i lesingen; men nå prøver jeg å se den på en helt annen måte: at dette er en helt annen sort roman enn den forrige..(vel litt Francisk kjekkaseri finner jeg igjen i Meltzer, far til Lars); man blir jo glad i disse karakterene og det skal bli fint å følge de videre. Har strødd noen ustrukturerte tanker i bloggen min om Verdensmestrene .