Bokelskere.no

Det var en fortelling som snublet og ruslet avgårde i sitt eget bedagelige, trege tempo. Ikke akkurat en pageturner, men en grei->god fortelling om tatere i norge på slutten av 1800 til begynnelsen av 1900 tallet.

Forteller perspektivet var litt merkelig, og skiftet ofte mellom mange roller i histoiren, og stadige små hopp fremover i tid. Det var nesten som ble en haug med enkeltstående småfortellinger. Men man skjønte jo at det var en sammenhengende historie. Men den var bare litt mindre sammenhengende enn man forventer.

Nå er det noen år siden jeg leste den boken (og de to oppfølgerne) - men jeg opplevde den faktisk som en page-turner, jeg! Jeg syntes det var kjempeinteressant å få et innblikk i taterkulturen, som var ganske ukjent for meg tidligere. Forfatteren har jo også fått anerkjennelse blant norske tatere for den måten hun skildrer deres kultur på; og hun har åpenbart satt seg godt inn i også de historiske fakta knyttet til konflikten mellom det norske storsamfunnet og taterbefolkningen. Slik sett synes jeg boken har relevans utover det konkrete temaet - tatere i Norge - , og blir en fortelling om hvordan utenforskap og annerledeshet kan provosere frem det verste i en majoritetsbefolkning. I tillegg husker jeg boken som en fortelling med mange vare, lyriske partier.

Det er som alltid morsomt at man kan oppfatte en bok svært forskjellig - men jeg ser at tråd-starteren og jeg i alle fall er enige om at denne boken fortjener et høyt terningkast. Fra meg fikk "De som ser etter tegn" terningkast seks!

Denne boken er for øvrig første bind i en slektskrønike, og jeg anbefaler også oppfølgerne Sangen om løpende hester og De usynliges by - som også fikk terningkast seks av meg...

Det var pga. av det var en historie om Tatere at jeg leste denne boka, og synes også at det var et svært interesant innblikk.

Det virker som du har inntrykk av at jeg ikke likte boka, det er ikke riktig. Du har jo fått med deg at jeg ga den terningkast 5. Men jeg tror jeg likte den på tross av formen den har. Det er noe med den langsomme og "litt her og litt der" måten å fortelle på som forfatteren har truffet noe med. Kanskje det passer veldig bra med tematikken? Hvis noen hadde fortalt om fortellerformen til meg før jeg hadde lest boka, så tror jeg at jeg hadde kviet meg for å lese den, men forfatteren greier å få det til alikevel, det er som du beskriver en fortelling med mange váre, lyriske partier. Samtidig som den er utrolig jordnær.

Enig med deg, annelingua!:) Jeg husker også at jeg likte å lese denne boka og de påfølgende bøkene da de kom. Siden det begynner å bli noen år siden, føler jeg at jeg burde få "frisket" dem opp litt igjen, når det gjelder innhold. Det er jo ikke sikkert at jeg vil oppleve dem helt på samme måten hvis jeg leser dem om igjen i dag, men historien om taterne er også en kjempeviktig historie å fortelle, og jeg syns at Britt Karin Larsen gjør det på en god og realistisk måte.