Bokelskere.no

Gjennom et forholdsvis langt leseliv burde jeg møtt på mange bøker (eller deler av bøker) jeg kunne skammet meg over å ha lest. Når jeg likevel ikke gjør det, er det på grunn av at de fleste bøkene jeg har lest har gitt meg noe der og da. Noen av bøkene på lista mi ville jeg trolig skammet meg over, hadde jeg lest dem i dag! Styrer unna bøker jeg antar jeg kommer til å mislike, som for eksempel Frognerfitter. Må likevel innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til mitt krimkonsum (har ikke tv, og krimbøkene er min avslappning), men jeg kan ikke si at det er direkte skam jeg føler.

Det eneste unntaket jeg i farten kan komme på, er dette: Jeg rødmer litt når jeg tenker på mitt pinlige romantiske syn på Lucifer i Isfolket-bøkene; pirrende lesning for en tenåring! Men, tross alt; Lucifer må jo være den ulitmate bad boy og jeg er vel ikke alene om å tiltrekkes av slike karakterer ;)

Jeg deler ditt ambivalente forhold til krimbøker. Pleier selv å lese Ruth Rendell i sommerferiene. Det har blitt en tradisjon og jeg liker personskildringene og plottene i bøkene hennes (ok, jeg tiltrekkes av nevrotiske kvinner med borderline personlighetsforstyrrelser, puh, det var godt å få sagt det). Når jeg oppdaterte boksamlingen med mine Rendell-bøker ble jeg litt overveldet av at andelen krim ble så høy. En del av meg vil ikke være bekjent av å være krimleser. Det er irrasjonelt fordi jeg egentlig ikke tror på kategorisering av god/ dårlig ut fra sjanger alene.

Kommer ikke på i farten noe jeg er flau over å ha lest. Jeg leste også Isfolket-serien - to ganger på rad til og med - og etterhvert som de ble utgitt, så det begynner å bli noen år siden. Hadde et sterkt forhold til den første Tengel jeg da... Og at det var med på å trigge leselyst er helt sikkert! Jo, forresten, "Piken med den blå sykkelen"-serien av Regine Deforges ble slukt omtrent på samme tid. Synes å huske at de bøkene også inneholdt noen pirrende scener som fascinerte meg dypt da jeg var 16-17 år (tror jeg). Men da er det vel mer følelser som ble vakt hos meg den gangen, som jeg var flau over da, som gjør at jeg kanskje fortsatt rødmer litt.

Nekter å være flau over at jeg leser mye krim (har ikke rukket å legge inn krimhyllene mine på bokelskere enda). Som det sies i en annen tråd her inne, "mens livet skjer varierer litteraturbehovet", og jeg har ofte en krim liggende til ren og skjær virkelighetsflukt samtidig som jeg leser mer "høyverdig" litteratur. Noen ganger dukker det opp uventede skatter blant krimbøkene også enten ndg plot eller språk, personkarakteristikker osv. Kan vi ikke kose oss med krimmen vår med god samvittighet, AnjaE?