Bokelskere.no

;-) Jeg ble veldig berørt av denne boka selv! Tror jeg egentlig formulerte meg litt upresist når det gjaldt enkelt språk og distanse. I bakhodet hadde jeg en tanke om at når en forfatter mesker seg i lidelsene, strør om seg med svulstigheter og platte metaforer, så virker det kanskje umiddelbart som mye mer "levende" og "nært". Men trer man noen skritt tilbake og betrakter teksten, så oppdager man at platthetene står i kø. Litt sånn hadde jeg det f.eks. i forhold til Samartins "Senor Peregrino".

Jeg er selvfølgelig enig med deg!

Nå er det legne siden jeg har vært inne her, og enda lenger siden jeg hadde den omtalte boken i mitt eie. Etter mitt skjønn, og etter hva jeg kan huske av denne boken som strengt tatt ikke festet seg stort til hukommelsen, er de endimensjonale karakterene. Boka kan sammenliknes med John Rutters requiem - den treffer absolutt noen følelser, men det ender bare som provoserende fordi man skjønner så altfor godt at det tar sikte på å gjøre nettopp det. "Tonene" i Noen kjenner mitt navn har vi hørt så altfor mange ganger før, og i denne boken blir de satt sammen i de mest forutsigbare rekkefølger. Kos dere gjerne med denne forfatteren i fremtiden, hvis det føles berikende og avstå heller fra å lese mine innlegg - som åpenbart ikke gjør annet enn å provosere dere.

Hei, Sjur Atle! Artig at du er her inne igjen! Håper du blir en stund.
Det er engasjerende å diskutere, og provokasjoner kan ofte skape liv i debatten.
Jeg leser gjerne dine innlegg framover. Man skal ikke være redd for å være uenige!

Kari :o)