Bokelskere.no

Bruk av et enkelt språk og lite bruk av metaforer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med kiosklitteratur. Jeg synes faktisk at det er langt mellom denne boka og kiosklitteratur. I alle fall slik jeg trodde begrepet var å forstå.

Denne forfatteren oppnår etter mitt skjønn å skape litt distanse til alt det vonde nettopp gjennom et enkelt språk. Ikke en gang opplevde jeg at forfatteren strødde rundt seg med blødmer, klisjeer eller andre formuleringer som fikk meg til å tenke i retning av kiosklitteratur. At noen av figurene i boka fremstår som noe endimmensjonale ... ja, kanskje ... Men all den tid forfatteren opererer med en jeg-person som ikke er allvitende, så er vel dette naturlig? Omverdenen skildret gjennom jeg-personen Aminatas øyne gir seg vel heller ikke ut for å være annet enn uttrykk for hennes ståsted i handlingen?

Faktisk synes jeg innlegget ditt er temmelig arrogant. OK - så likte du ikke denne boka og det er selvsagt helt greit. Men at boka ikke stiller noen krav utover grunnleggende leseferdigheter ... den var drøy!

Når det gjelder "Røtter", så skulle den være autentisk med forfatterens egen slektshistorie. Senere fremkom det at forfatteren både hadde løyet og drevet historieforfalskning. Det hele ble en nokså pinlig affære. Heller ekte fiksjon enn uekte "dokumentar", spør du meg!

Ja nå er jeg i gang med boken, Rose Marie. For en tid tilbake diskuterte vi "Øya under havet" av Allende. Jeg likte den bedre enn deg. Du oppfordret meg til å lese "noen kjenner mitt navn" da du mente denne beskrev slavenes situasjon på en bedre og mer troverdig måte- samt at boken var mye bedre spåklig. Det var spesielt språket i Allendes bok vi var uenige om. Har kun lest noen få kapitler men kan allerede nå si at dette lover bra. Gleder meg til fortsettelsen. Leser den parallellt med Renbergs "Pixley Mapogo". Er redd for at den nå blir liggende en stund. De to bøkene er ingen god kombinasjon. Lawrence Hill krever nå min fulle oppmerksomhet.

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette en god roman. Forfatteren har åpenbart hatt til hensikt å belyse (flest mulig!) sentrale historiske hendelser gjennom en enkeltpersons opplevelser. Å komponere en god roman ut fra så strenge rammer, må være vanskelig. Jeg har likevel ingen motforestillinger mot å anbefale Aminatas livsskildring på det varmeste: Den er informativ og lettlest, og ga iallfall meg nye tanker om tilhørighet, tilpasning og personlig utvikling.

Hei, Rose-Marie! Takk for et flott motinnlegg til SAFs arrogante omtale. Du får en stjerne for det.

Jeg er også enig i at enkelt språk og lite bruk av metaforer ikke er ensbetydende med kiosklitteratur. (I alle fall etter mine definisjoner på kiosklitteratur.)

Men jeg er ikke enig i at det enkle språket skaper distanse til det vonde. Tvert i mot syns jeg det er med på å forsterke smerten og avmakten som preger historien. Det er med på å underbygge karakterens troverdighet. Noen ganger er det det som forblir usagt som er det viktigste budskapet.

Jeg syns boka er god. Jeg kunne godt tenke meg å høre den på lydbok neste gang. (Gisken Armand hadde passet bra ...)

;-) Jeg ble veldig berørt av denne boka selv! Tror jeg egentlig formulerte meg litt upresist når det gjaldt enkelt språk og distanse. I bakhodet hadde jeg en tanke om at når en forfatter mesker seg i lidelsene, strør om seg med svulstigheter og platte metaforer, så virker det kanskje umiddelbart som mye mer "levende" og "nært". Men trer man noen skritt tilbake og betrakter teksten, så oppdager man at platthetene står i kø. Litt sånn hadde jeg det f.eks. i forhold til Samartins "Senor Peregrino".

Jeg er selvfølgelig enig med deg!

Nå er det legne siden jeg har vært inne her, og enda lenger siden jeg hadde den omtalte boken i mitt eie. Etter mitt skjønn, og etter hva jeg kan huske av denne boken som strengt tatt ikke festet seg stort til hukommelsen, er de endimensjonale karakterene. Boka kan sammenliknes med John Rutters requiem - den treffer absolutt noen følelser, men det ender bare som provoserende fordi man skjønner så altfor godt at det tar sikte på å gjøre nettopp det. "Tonene" i Noen kjenner mitt navn har vi hørt så altfor mange ganger før, og i denne boken blir de satt sammen i de mest forutsigbare rekkefølger. Kos dere gjerne med denne forfatteren i fremtiden, hvis det føles berikende og avstå heller fra å lese mine innlegg - som åpenbart ikke gjør annet enn å provosere dere.

Hei, Sjur Atle! Artig at du er her inne igjen! Håper du blir en stund.
Det er engasjerende å diskutere, og provokasjoner kan ofte skape liv i debatten.
Jeg leser gjerne dine innlegg framover. Man skal ikke være redd for å være uenige!

Kari :o)