I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!
Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.
Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.
Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo. Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.
Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?
Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.
Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere for å overleve.
Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!
Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!
Viser 2 svar.
Har lest ferdig boka nå. Har brukt ganske lang tid, men det skyldes at den i perioder har blitt lagt vekk. Dette er en fiktiv historie ( og påberoper seg ikke noe annet) og gir et godt bilde på hvordan det måtte være å bli tatt som slave som jentunge, solgt til Amerika og med alle de opplevelsene/ inntrykkene hun fikk underveis. Det var mange rystene og grufulle historier, utrolig at noen kan overleve noe slikt. Bokas jeg person har en utrolig sterk personlighet, til tider sta, flere ganger synes jeg at hun oppfører seg vel sta, og tar noen avgjørelser som jeg ikke er enig i og synes er merklige.
Boka er til tider noe kjedelig og "oppramsende"/ refererende, noen ganger for detaljert mens andre ting farer for fort forbi. Særlig ble jeg skuffet over de siste kapitlene hvor alt gikk for fort, det virker nesten som om forfatteren får panikk - boka blir for tykk, jeg må komme til en avslutning.
Til tross for at dette var en stor historisk skildring og jeg hele tiden ønsket å lese videre for å se hvordan hun klarer seg, gir jeg den likevel ikke mer enn terningskast fire. Men for all del, les boka.
Ann Christin tipset meg om denne boken til Canada-listen min - og da jeg spurte henne om hun likte boken også (måtte bare stille et kontrollspørsmål, selv om jeg regnet med at hun ikke ville kastet ut snøret om agnet var skjemt...), leide hun meg over til denne omtalen din. Så nå har dere i fellesskap fått meg til å sette enda en bok opp på ønskelisten min - hujedamej, som Lina i Katthult ville sagt, det skorter ikke på fristelser her inne... ;-D
Sist sett
