Det finnes ingen gud. Etter døden kommer det ingenting. Alt kommer før døden.
Dette er de første setningene i Isakskatedralen. Kari Hotakainen (Kari er et mannsnavn i Finland) vant Nordisk råds litteraturpris for debutboka På hjemmefronten, og dette er boka som kom etter den.
Boka er skrevet fra perspektivet til 72 år gamle Paavo, som har glemt hele livet sitt etter et slaganfall. Desperat prøver han å lappe sammen minnene til noe som gir mening. Han har det travelt. Han er gammel, og tiden løper fra ham. Han må videre, men han klarer ikke engang å spise selv. Sakte men sikkert husker han hvem han er. Kona hans Kyllikki. Sønnen Pekka.
Paavo er en pessimistisk ateist som ser verden gjennom to par trøtte øyne. Etter hvert husker han at Pekka er i Russland for å restaurere Isakskatedralen i St. Petersburg, og han har store problemer med å akseptere sønnens nye syn på livet. Når han er frisk nok drar han til Russland for å skvære opp, spørsmålet er bare om det er mulig, og om han kommer seg så langt...!
Isakskatedralen er litt trist, litt morsom, litt absurd og litt alvorlig. Språket er utrolig fantasifullt, og skrivestilen minner litt om en blanding av Knausgård, Muriel Barbery (Pinnsvinets eleganse) og Christopher Moore. Boka er krydret med små historier på siden, livsbetraktninger, og et underholdende persongalleri; som den intellektuelle fylliken Reino, den overentusiastiske og superserviceinnstilte hatteselgeren, og de morsomme romkameratene hans på sykehuset, Tiilikainen og Jormakka. Og ikke minst den nyfrelste Pekko. Boka fortjener virkelig å være i boksamlingen til flere enn seks bokelskere!
Sist sett
