Bokelskere.no

Ditt innlegg er et godt eksempel på hvordan "hva man liker" er styrt av hvilke bøker man leser og hvordan man selv oppfatter en fortelling. Dette er svært subjektivt og jeg kan forstå et utsagn som jeg har ikke sansen for bøker som er skrevet i jeg-form. (Du kan også kalle det en førstepersonsfortelling, hvis du vil.) Andre vil si motsatt, at en jeg-fortelling bringer leseren nærmere fortellerstemmen og skaper en bedre intimitet i leseropplevelsen.

Uansett er valg av første eller tredje persons fortellingsform (noen velger til og med andre person (du-fortelling) eller første person flertall (vi-fortelling - for eksempel Vi, de druknede av Carsten Jensen), helt og holdent forfatterens privilegium. Valget kan være styrt av mange ting. En jeg-person kan som regel ikke være allvitende. (Det finnes unntak. For eksempel er jeg-personen en allvitende personifisering av Døden i romanen Boktyven.) Likevel altså: Om man vil ha en allvitende fortellerstemme i en roman, vil som regel forfatteren velge tredje person, fordi han eller hun da kan flytte fortellerstemmen friere rundt i det litterære terrenget forfatteren tegner.

Selv har jeg stor glede av bøker der fortellerstemmen skifter. Dette gir god variasjon i språket og gir oss lesere en utfordring når det gjelder å endre vårt forhold til fortellingen. Orhan Pamuk er en mester i dette. Selv har jeg skrevet en roman der jeg bevisst skiller mellom ulike fortellerplan ved å veksle mellom tredje og førsteperson.

Når det gjelder hva du liker eller ikke liker, vil jeg anbefale deg å lese flere og (med fare for å tråkke midt uti den såkalte salaten) kanskje mer "seriøse" forfattere enn fru Meyer. Det at du føler at det å lese Twilight-serien er som å lese dagboken til en fjortis kan være fordi målgruppa til disse bøkene først og fremst er tenåringsjenter.

Jan Fongen, dette var godt skrevet - jeg er enig med deg. Personlig liker jeg "jeg-formen" godt. Fordi den bringer meg nærmere forfatteren, og fordi den åpner for personlige anekdoter, som ofte er morsomme å lese.

Flott innlegg og jeg er veldig enig med deg også :-)
Jeg orket ikke poste et langt svar så da henger jeg meg på ditt og gir deg en stjerne hehe

Jeg har ingen spesiell preferanse når det gjelder fortellerform, så lenge den passer til bokas innhold.

Når det gjelder jeg-formen, kan denne være et tveegget sverd. Enkelte ganger kan det føles klamt å erfare og se alt det fortelleren opplever, spesielt om denne er allvitende. For meg fungerer førstepersonsfortellingen aller best når fortelleren ikke er allvitende - det kan være veldig spennede og utfordrende å prøve å finne ut av det som skjer, sammen med hovedpersonen. Enkelte ganger kan det være svært så fornøyelig som leser å skjønne alt, før fortelleren selv gjør det. I slike tilfeller gir jeg meg selv et godt klapp på skulderen ;)

Ja muligens det er der problemet ligger. Men samtidig så tenker jeg at Harry Potter serien er jo også skrevet for ungdom, men den har et mye bedre språk og er mye bedre å lese enn denne Twilight serien. Jeg skal gjennom denne, for historien fenger som sagt, jeg bare ergrer meg over språket.

Twilight-sagaen burde nok ikke sammenlignes med andre bøker med jeg-form. Det som irriterer meg med Breaking Dawn (den fjerde og avsluttende boka i serien)er at Stephenie Meyer bringer inn en annen persons synspunkt i tillegg til Bella og begge har jeg-formen.

Det høres en god smule forvirrende ut spør du meg. Jeg skal lese meg gjennom de, for nå har jeg kjøpt de og jeg må se hva alle er så gira for. Men er ikke akkurat overbevist om at de er så bra som folk skal ha det til.