Dette var en slik roman som jeg ikke akkurat likte på bakgrunn av historien, men på personen. Elizabeth er herlig selvironisk og har et bilde på livet som er umulig å ikke like. Selv om dette handler om at hun selv må komme seg etter en livskrise, og virkelig må tenke nytt, så tror jeg en slik reise, eller kanskje bare en slik holdning, ville gjort godt hos de aller fleste. Jeg ble i det minste inspirert.
Veldig godt språk, veldig gode metaforer, og veldig mye å le av i denne boken. Jeg merker at jeg leser videre, ikke fordi jeg vil vite akkurat hva mer som skjer, men fordi jeg nyter språket og vil lese mer av det. I tillegg er det en drivkraft å lese om hvordan det hum utvikler seg. Liz er tydeligvis veldig på bunnen av livet en periode, og det er spennende å lese hvordan hun med små skritt kryper oppover igjen.
Absolutt en bok å anbefale!
Sist sett
