Bokelskere.no

Nydelig bok. En av mine absolutte favoritter av bøker skrevet av nålevende, norske forfattere. Strengt tatt en av mine favoritter uansett.

En stille og vakker bok der et levd liv passerer i revy for Johannes.
Jon Fosse skildrer døden med varsomhet og respekt.

Jeg slutter meg til din fine beskrivelse av denne nydelige boka.

Tilføyelse: Utrolig hvor mye innhold Jon Fosse kan få med i sine korte romaner:Her skildres en hel livssyklus fra fødsel til død - og usigelig vakkert om det å dø - og litt om det som måtte komme etterpå. "Den siste reisen" er fremstilt metaforisk og poetisk: den vesle fiskerbåten på det uendelig store havet; og hvor fint det er å bli hentet "hjem" av sin aller beste venn som har gått bort tidligere. Og på den andre side venter alle de man har kjent og vært glad i..(men heldigvis ikke de som var "slemme" eller de man ikke ønsker å møte igjen...Fosse er ikke helt uten humor i alt dette alvorsomme...)

Eg kan nok ikkje slutte meg til alle lovorda om boka. Kanskje hadde boka funget betre som lydbok? Eg klarer ikkje å vende meg til den manglande bruken av punktum i bøkene hans. Jo, stemningane er fine, det poetiske i setningane, rytmen når ein les. Men for meg blir det heller anstrengande og irriterande og eg synest den manglande punktumbruken øydeleggjer for den leseopplevinga det kunne vore!

Jeg synes det fungerer bra med lydbøkene, jeg har fått med meg en del av Fosse "i lyd", straks ferdig med en liten oppsummering på en del av verkene hans.....kommer snart med et notat i Reading Randi

Eg trur nok du då får ei anna oppleving av boka ja. For då les jo opplesaren slik at pausane kjem der dei skal. Når ein les sjølv så oppdagar ein at "oi, her skulle det nok vore ein pause ja", - og så må ein lese setninga på ny for å få rett meining. Så papirbok og lydbok kan i mange tilfelle gi to heilt ulike opplevingar!

Da har jeg prøvd å lage en liten "oppsummering" på noe av det jeg har lest av Jon Fosse..interessant lesing..men det er unektelig litt trist med all den eksistensielle angsten og de mørke sidene hos menneskene - men det er jo slik Fosse vil fremstå med tekstene sine da....i følge han selv. (Se sitat i slutten av posten)

Ja, denne var bare helt vakker og poetisk...den er spekket med symbolikk, og selv om den er kort, kan det nok skrives lange avhandlinger om alt det fascinerende den inneholder. Bibelske navn og Peter og Johannes fiskere, og hele livet som passerer revy når man skal til å dø... nå har jeg forstått at Jon Fosse fortjener all den oppmerksomheten han har fått i media. Jeg leste Andvake først, den var kanskje litt mer fortettet, men det gjelder fødsel, liv og død i den også...på en litt annen måte.

Fødsel, død, hva skjer når vi dør? Er jo essensielle spørsmål som blir stilt i denne boka. Er vi bevisst vår egen fødsel, - og død? Finnes det noe mellom liv og død? En slags overgang?

Hva er det viktige i livet, finnes det en Gud, hva skjer med oss etter at vi dør? Joda, Fosse klarer å få utrolig mye ut av så "lite". Det er ei tynn bok, med få ord "egentlig". Han skriver på en veldig spesiell måte; nærmest uten punktum, og han repeterer setningene; omatt og omatt; en egenartet bruk av ulike virkemidler.

Personlig skulle jeg ønske at han brukte punktum! Denne boka må nærmest leses i ett, uten de store pausene. "Startvanskene" gjør at bokas første del ikke glir like lett som andre del, for man kommer jo "inn i" rytmen etterhvert. Dette er ikke en bok en "skumleser" og farer over med øynene, - her må hvert eneste ord leses hver for seg. Først da får man "tak" på setningene, rytmen, - og innholdet.

Repeterte akkurat "Eg er vinden" nå - følte jeg fikk en ny forståelse for det. Det vanskelige livet, og døden her også - mye mørkere enn i Morgon og kveld - men kanskje lærdommen er "aksept av sin morbiditet"....