Det føles alltid litt flaut å avbryte en påbegynt bok, men etter en tredjedel ga jeg opp denne. Det skyldtes først og fremst språket. Lier maler med så bred pensel at motivet drukner. Karakterene blir karikaturer. Det er greit at hovedpersonen har lite til overs for en viss etterretningsorganisasjon, men jeg trenger ikke å bli fortalt det hver eneste gang han kommer i fokus. For bare å nevne et eksempel. Plottet virket lovende nok, men også her satt jeg med en sterk følelse av vite hvor det bar. Mitt råd er å overlate litt mer til leserens fantasi i neste bok. Goebbels råd om at en tale må være "så tydelige at selv den dummeste i salen forstår den, ellers vil ingen forstå den" gjelder ikke for spenningsromaner.
Sist sett
