Bokelskere.no

Jeg bare slenger meg på halen som har vokst seg lang nedover siden her og som fører til en massiv jobb med rullehjulet for alle som tør å ta turen innom denne tråden nå. Man blir litt overveldet av alle bidrag her, på grunn av dybde så vel som av mengde.

Vil bare si at selv om jeg har spilt litt djevelens advokat her, og vel kan virke å være den reneste nihilist som avfeier det meste, så er dette mest på grunn av at jeg mener meningsdannelse også bør problematiseres. Kanonisering er vel og bra, og jeg mener jo også at det er noe som bør føres videre, at det bør og skal gå an å finne frem til noe som har særlig verdi for menneskeheten og våre etterkommere. Det er denne prosessen jeg mener man kan og bør diskutere, særlig i en tid hvor informasjonsmengden ikke nødvendigvis gjør oss mer klarsynte, men snarere kan virke villedende.

Kunsten er i stadig endring, og jeg har personlig alltid betraktet kunst som noe originalt, noe som representerer en utfordring, enten det er mot form og uttrykk, eller mot samfunnets eksisterende normer. Kunsten er vågal, blir ofte misforstått av sin samtid, og den er ofte et uttrykk for autoritetskritikk eller i det minste et oppgjør med det bestående. Selve drivkraften. Om kunsten ikke er vågal, om den følger gamle mønstre, så blir den en del av (masse)kulturen, en kopi, ikke kunst. Spørsmålet mitt er om kanonisering kanskje er en øvelse som henger fast i gamle konvensjoner, om det på sett og vis ikke er noe konservativt over det hele, som meget vel kan skyldes at ingen ting er vanskeligere å forstå enn vår egen samtid, og kanskje har også det faktum at eldre generasjoner gjerne sitter på definisjonsmakten noe av "skylden". Her er jeg litt inne på Nagels poeng, at kunsten må tas tilbake, jeg mener ikke nødvendigvis at den må være folkelig, min definisjon av kunst tillater nærmest ikke det, men at den ikke kan være noe inngrodd og konstant.

Med den overveldende mengden litteratur, for å ta den kunstformen, som er tilgjengelig i dag, kan vi da risikere å miste av syne de verkene som best setter fingeren på den regjerende tidsånden, vil disse kunne bli oversett slik at vi om 100 år har kanonisert bøker som i bunn og grunn ikke skiller seg så mye fra de som vi i dag har gjort til en del av verdensarven? Det ville i så fall vært et slag mot fremskrittet.