Bokelskere.no

For en flott diskusjon dette har utviklet seg til å bli, og akkurat dette innlegget av Røkkum må være blant de bedre som er postet på dette nettstedet.

Noen tanker om hele diskusjonen så langt:

• Hvis vi skal fortsette å se på litteratur som kunst, er vi samtidig nødt til å fortsette debatten om hva som er godt og hva som er dårlig. Den dagen alle tekster har samme verdi og alt endelig har blitt subjektivt kan vi like godt legge ned alle litteraturfag, vi kan slutte å dele ut Nobelprisen og vi kan rive Ibsen-museet. Det eneste som har verdi er det som er populært akkurat nå, eller det som den enkelte tilfeldigvis plukker opp og blir underholdt av. Men det er kanskje akkurat dette mange av dagens lesere mener?

• Hva om vi vil videreføre litteraturarven til våre etterkommere? I så fall er vi nødt til å diskutere hva vi vil etterlate oss, altså hva som er vår - og våre forgjengeres - kanon. Det er ikke meningen at vi noen gang skal bli enige om dette spørsmålet, eller slå folk i hodet med den blytunge kanonen (våre etterkommere kommer sannsynligvis til å fremheve sine egne favoritter blant våre samtidsforfattere, akkurat som vi gjør med våre forfedre og deres samtidige) men vi må fortsette å lese og diskutere også det som i løpet av de første 100 sidene virker vanskelig og utilgjengelig, og ikke minst: det som erfarne lesere mener er god litteratur (jeg regner ikke meg selv blant disse, men jeg prøver hver dag å komme et steg nærmere). Ihvertfall så lenge vi tar litteratur på alvor, som kunst og ikke ett av mange underholdningsmedia.

Når man er barn er nok utvikling av leseglede det viktigste, men jeg vrir på meg når godt voksne "bokormer" får seg til å si at det eneste som betyr noe er den enkeltes subjektive opplevelse, og at "dersom ikke boka fenger i løpet av de første par sidene slenger jeg den fra meg". Ingen kan tvinge noen til å lese noe som helst, men man kan stille seg selv spørsmålet: er jeg interessert i kunstformen litteratur eller er jeg interessert i å bli underholdt? Hvis svaret er det første må vi vel også diskutere hva som er god og dårlig kunst? Hvis vi ikke diskuterer det, hva er egentlig litteratur da?

Først må jeg takke for rosen! og deretter unnskylde for å ha tatt min tid på å svare. Jeg forsyner meg nå av noen ganske mektige kaffekopper, og håper det ikke vil gjenspeile seg for mye. Jeg er ikke sikker på hvor gode svar jeg har gitt på dine tanker, men i det minste kan jeg si at de har spilt sin rolle som utskytningsramper helt glimrende. ;-)

1 . Noen argumenterer antakelig at det ikke ville være annet enn heldig hvis litteraturfag, Nobelprisen og Ibsen-museet ble lagt ned. Det er et syn jeg ikke deler, heh, det skulle bare mangle.

På et vis (i det minste uten kompromisser), hvis man mener at de ulike leseres subjektive møte med litteratur er det eneste som teller for om denne litteraturen er god eller dårlig, og likevel sponser utdelingen av f.eks. Brageprisen, da er det jo som å si at "All animals are equal, but some animals are more equal than others".

Litteratur er kunst, mener jeg; litteratur som ikke er kunst, er ikke litteratur. Nå skal vi naturligvis ikke bare nåde en slik betegnelse til sær, sprelsk og selvhøytidelig avantgardedikt og -romaner, nei langt ifra, fortellerkunst er også – utrolig, ikke sant? – en kunst. Å bli underholdt er også en del av kvaliteten ved kunsten, vil jeg mene, men for ofte sammenstilles begrepet 'underholdning' med 'tilfredsstillelse'; det er vel også mulig å underholde de små grå? Alt dette leder oss imidlertid inn på en annen tanke som det er umulig å gi et klart svar på: Hva er kunst?

Jeg misliker sterkt å bruke ordet 'kunst', samme som med 'kultur' – det er for mange (negative) konnotasjoner knyttet til dem, i det minste på norsk og blant nordmenn. Hva jeg betrakter som kunst har ingenting å gjøre med det – er det noen måte å uttrykke det mildt? – sixpence-hipster-ari behn-elfenbenstårn-'den moderne bohem', slike som mumler om en stor sannhet hvis de på et galleri går forbi en glassbolle med en gullfisk i. "Åh, men De vet jo at vi alle bare svømmer rundt i en glassbolle, den derre gylne fisken symboliserer hele menneskeheten!" Jeg deler ikke disses syn, men det er kanskje unødvendig å påpeke; jeg skylder på kaffen! En eller annen vakker dag får jeg skrive en bok om kunstens vesen, og prøve å komme til en konklusjon som både er uavhengig av folket og av snobben. Vérité pour la vérité skal være mitt motto, eller noe slikt.

2 . Å lese er ikke å lese ... å lese er å forstå; og enkelte lesere synes å ha en mer utviklet evne til å forstå enn andre, og til å identifisere kvaliteter. De er mer erfaren. Og forhåpentligvis vil ingen der ute på webben tolke dette som et elitisk utsagn (slik et farlig ord da gutt!), for dét er det ikke.

For bare noen år tilbake fant jeg stor glede i å lese Paulo Coelho, Erlend Loe og bøkene om Adrian Mole. Det var dog en vinter hvor jeg snublet over Faust. Jeg hadde hørt den var regnet som en av verdens beste bøker, og siden jeg fant så stor glede i lesning, valgte jeg å gi meg i kast med denne. Jeg ble ikke skuffet, snarere sulten på mer. Etter Faust kom Don Quijote, og så kom Hamsun, Shakespeare og kanskje mitt siste sprang var Moby Dick. Nå klarer jeg ikke lenger å sette meg ned med Paulo Coelho – hverken underholder han meg eller gir meg noe å bryne meg på. Min lesesmak må ha utviklet seg, endog jeg må ha utviklet meg, og nå klarer jeg ikke å gå tilbake. Man kan kanskje si at jeg ikke lenger forstår Coelhos bøker, men jeg vil heller formulere det som at jeg forstår ham for godt.

Har ikke noe imot innlegg skrevet i koffeinrus! Er det ikke kaffen som er det moderne menneskes kilde til inspirasjon, slik naturen var det for romantikerne?

Ordet "kunst" ja... Jeg deler ditt ubehag ved å bruke det ordet. Men jeg forsøker på en måte å ta begrepet tilbake fra de som forsøker å gjøre det til noe snevert og utilgjengelig. Igjen synes jeg engelskmennene har funnet en god løsning i begrepet "the arts", som omfavner alle kunstneriske uttrykksformer. Venter i spenning på din bok om kunstens vesen!

Når jeg ser hvilket årstall du er født tenker jeg at det overraskende ikke er at du leste Adrian Mole for noen år siden, men at du allerede har lest så mange "tunge" klassikere! Jeg hadde vel knapt hørt om Faust på din alder, og jeg har fortsatt ikke lest den.

Hehe, da må du nok isåfall - som man sier - smøre deg med tålmodighet; å skrive om kunst er kanskje, som med maling, noe å begynne med i pensjonisttilværelsen. I mellomtiden kan vi bryne oss på et utdrag fra et dikt av Rudyard Kipling som Orson Welles siterte i sin film "F for Fake":

When the flush of a new-born sun fell first on Eden's green and gold,
Our father Adam sat under the Tree and scratched with a stick in the mould;
And the first rude sketch that the world had seen was joy to his mighty heart,
Till the Devil whispered behind the leaves, "It's pretty, but is it Art?"

Eller et annet sitat, av Orson selv, fra samme film: "What we professional liars hope to serve is truth. I'm afraid the pompous word for that is 'art'."

Jeg bare slenger meg på halen som har vokst seg lang nedover siden her og som fører til en massiv jobb med rullehjulet for alle som tør å ta turen innom denne tråden nå. Man blir litt overveldet av alle bidrag her, på grunn av dybde så vel som av mengde.

Vil bare si at selv om jeg har spilt litt djevelens advokat her, og vel kan virke å være den reneste nihilist som avfeier det meste, så er dette mest på grunn av at jeg mener meningsdannelse også bør problematiseres. Kanonisering er vel og bra, og jeg mener jo også at det er noe som bør føres videre, at det bør og skal gå an å finne frem til noe som har særlig verdi for menneskeheten og våre etterkommere. Det er denne prosessen jeg mener man kan og bør diskutere, særlig i en tid hvor informasjonsmengden ikke nødvendigvis gjør oss mer klarsynte, men snarere kan virke villedende.

Kunsten er i stadig endring, og jeg har personlig alltid betraktet kunst som noe originalt, noe som representerer en utfordring, enten det er mot form og uttrykk, eller mot samfunnets eksisterende normer. Kunsten er vågal, blir ofte misforstått av sin samtid, og den er ofte et uttrykk for autoritetskritikk eller i det minste et oppgjør med det bestående. Selve drivkraften. Om kunsten ikke er vågal, om den følger gamle mønstre, så blir den en del av (masse)kulturen, en kopi, ikke kunst. Spørsmålet mitt er om kanonisering kanskje er en øvelse som henger fast i gamle konvensjoner, om det på sett og vis ikke er noe konservativt over det hele, som meget vel kan skyldes at ingen ting er vanskeligere å forstå enn vår egen samtid, og kanskje har også det faktum at eldre generasjoner gjerne sitter på definisjonsmakten noe av "skylden". Her er jeg litt inne på Nagels poeng, at kunsten må tas tilbake, jeg mener ikke nødvendigvis at den må være folkelig, min definisjon av kunst tillater nærmest ikke det, men at den ikke kan være noe inngrodd og konstant.

Med den overveldende mengden litteratur, for å ta den kunstformen, som er tilgjengelig i dag, kan vi da risikere å miste av syne de verkene som best setter fingeren på den regjerende tidsånden, vil disse kunne bli oversett slik at vi om 100 år har kanonisert bøker som i bunn og grunn ikke skiller seg så mye fra de som vi i dag har gjort til en del av verdensarven? Det ville i så fall vært et slag mot fremskrittet.

Jeg har ikke noe å utsette på det du skriver, for jeg opplever litteraturen på samme måte. Jeg mener også at teksten og leserens møte er det vesentlige.

Mon tro om du ikke selv er inne på noen av de kriteriene for god litteratur du etterlyser? Du skriver:

Alt godt håndtverk er usynlig. Du ser et resultat, men ikke hvordan det er gjort. De beste håndtverk er de hvor teknikk og inspirasjon/ånd spiller sammen, fordi du både ser et godt gjort objekt og du kjenner at det berører deg. Og noen ganger kan man faktisk oppleve å bli berørt av håndtverk hvis synlige resultat man ikke liker, men liker likevel.

Ja. Veldig godt sagt. Kan det kanskje være slik at det står et likhetstegn mellom begrepet "god litteratur" og de verkene som erfarne lesere opplever på akkurat den måten du beskriver? Og hvis mange erfarne lesere deler denne opplevelsen, kan det være grunn til å opphøye dette verket, og si: "Dette er en klassiker. Denne boka må vi fortelle om til neste generasjon"?

Grunnen til at jeg terper på dette med "erfarne lesere" er nettopp at disse leserne ofte har en mer utviklet evne til å gjenkjenne billige triks og dårlig håndverk. Å se forskjellen på noe som er masseprodusert etter en mal og kunstverk som er unike. Jeg hører ofte "Da Vinci-koden" omtalt som noe som bare må leses, men dette blir som regel sagt av mennesker som legger til at "jeg leser vanligvis aldri bøker, men akkurat den klarte jeg ikke legge fra meg". Jeg har fortsatt ikke lest den boka, for jeg mistenker at håndverket er alt for synlig, slik du sier.

Det personlige møtet med teksten er det viktigste, men jeg håper vi kan hjelpe hverandre med å finne fram til tekster som vi i fellesskap mener er utsøkt håndverk og som vi helt eller delvis er enige i kan representere vår sivilisasjon og kultur. Som igjen kan være tilgjengelige for den type leseropplevelse du beskriver, selv om den opplevelsen ikke kan oppstå hos alle.

Kanon som bindemiddel, ikke maktmiddel.

Interessant diskusjon dette her, og mange synspunkter jeg kan slutte meg til når det gjelder personlig opplevelse av litteratur og at det alltid til en viss grad vil være subjektivt om man opplever en tekst som god eller dårlig. Likevel må det vel ligge til grunn visse objektive kriterier som litteratur kan ”måles” etter? Som det kan vurderes etter og argumenteres for og i mot? Kan det være disse ”erfarne lesere” gjenkjenner, Nagel? I mitt daglige virke prøver jeg å forklare for den oppvoksende slekt, veldig ”ikke erfarne” lesere, hva som er forskjellen på ”Starlight”-serien og f.eks Rune Belsvik og Harald Rosenløw Eeg. Da er jeg jo pokka nødt til å ha noen konkrete kriterier jeg kan vise til, og da blir det håndverksmessige og funksjonelle som Tao skriver om, viktige kriterier i tillegg til det helt sentrale: hva sitter jeg igjen med etter å ha lest teksten? “How does the text use effects and how do the effects affect the text and you, the reader”? lærte jeg en gang av en amerikansk professor. Har jeg opplevd noe følelsesmessig? Har jeg fått ny innsikt? Har jeg blitt fascinert av språk, fortelling, handling? Setter opplevelsen i gang nye tanker? I bøker der det håndverksmessige er på plass, merker man det ofte ikke slik Tao skriver, men man kan oppdage det hvis man leter slik man ofte må gjøre når man leser lyrikk, og da kan, med Taos ord igjen, nye koder åpnes og verdener avdekkes.

Når det er sagt, man har ulike behov for ulike typer litteratur til ulike tider. I travle perioder trenger jeg ren underholdning og da sluker jeg krim, noen ganger blir det veldig enkle ting som glemmes idet boka legges bort og da har de bøkene oppfylt sin misjon – nemlig virkelighetsflukt, men for at boka skal huskes som ”god”, mener jeg bestemt at det skal mer til enn et spennende plot (anbefaler Nessers ”Beretningen om Herr Roos”!). Språk, tempo, handling, skildringer, psykologisk innsikt i personene, sjanger/sjangerbrudd og andre ”tekniske” ting mener jeg kan vurderes og diskuteres og argumenteres for og i mot som godt eller dårlig sett i forhold til og i sammenheng med innhold (ja, jeg er klar over at dette i utgangspunktet er konstruksjoner som er puttet inn i hodet mitt av dem som opp gjennom århundrene har hatt definisjonsmakt). Nuvel, dette er i hvert fall noen av ”kriteriene” en enkel sjel fra bøgda forholder seg til og bruker i forhåpentligvis mange interessante diskusjoner med bokelskere framover.

Tør jeg å poste dette? Ja, det tør jeg, plass til alle her tror jeg.

For en flott diskusjon dette har utviklet seg til å bli, og akkurat dette innlegget av Røkkum må være blant de bedre som er postet på dette nettstedet. Ja, fy søren, dette var gull. Jeg ble nødt til å bokmerke denne diskusjonen, her var det mye som må leses og fordøyes. Det blir faktisk ganske vanskelig å bidra med noe selv her, for nivået er så høyt. Men jeg har delt ut flere stjerne i denne diskusjoen enn noe annen diskusjon her på forumet.