Bokelskere.no

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

Jada, kulturrelativisme er et fint utgangspunkt i møtet mellom kulturer. Jeg trakk bare frem begrepet for å illustrere et poeng. Hovedpoenget er at det er morsomt, interessant og fruktbart og diskutere hva som er "best", selvfølgelig mens motpartens smak i det minste tolereres. Vi er jo alle forskjellige.

Og god litterturkritikk og litteraturpriser skal søke å objektivt vurdere en boks kvaliteter. En ungdomsbok og en roman for voksne vurderes selvfølgelig ikke ut fra samme kriterier og ståsted, men jeg vil tro at bøkene til Astrid Lindgren er bedre enn Madonnas siste barnebok, objektivt sett.

Knut Nærum sa en gang at han synes Klassekampens bokmagasin er bedre enn litteratur. Jeg leser det selv, og har stor glede av å lese alle de gode anmeldelsene. Tar man et rent subjektivistisk standpunkt til litteraturen blir jo litteraturpriser og -anmeldelser meningsløse. Jada, smak vil alltid være en faktor og er også noe man kan diskutere.