Bokelskere.no

Og hvem definerer hva som er "høykultur" og hva som er "lavkultur"? Hva som er bra litteratur og hva som er dårlig litteratur?

Litteratur på lik linje med musikk og kunst er subjektivt. Det finnes ikke noe "høykultur" eller "lavkultur" i litteraturen. Som Oscar Wilde sa "Books are well written, or badly written. That is all".

Når alt kommer til alt så er det opp til den enkelte å definere hva som er bra og hva som er ikke bra med boka. Så kan det være at noen kommer med følgende spørsmål til undertegnende: Men hva med "bestselgere" eller "klassikere"? Ja, hva med dem? Det at det finnes bestselgere, hvis vi bare forholder oss til litteraturen et lite øyeblikk, viser at det finnes mennesker med den samme litterære smaken (ikke noe mer), ergo det burde ikke komme som en overraskelse at en mengde med mennesker finner den samme boken (eller formen av litteratur) bra......

Det blir akkurat det samme som at mange millioner mennesker liker Miles Davis. Eller at det er mange titalls millioner av mennesker som eier Toyota Corolla. Poenget er at å snakke om "høykultur" og "lavkultur" i litteraturen er å innta en elitistisk tilnærming til litteraturen. Det å snakke om at noe er bra og noe er ikke-bra er forståelig og det skulle bare mangle - men at noe er bra litteratur gjør ikke det om til "høykultur" eller at noe er dårlig litteratur gjør ikke det om til "lavkultur".

Jeg vet ikke heller hvor du får "kulturrelativismen" fra i alt dette her? "Kulturrelativismen" er et antropologisk begrep (som det blir nevnt nedenfor), og beskrive (flere) holdning(er) til menneskekulturer og ikke litteraturen.

PS: Jeg har enkel mantra når det kommer til litteraturen: Alt er subjektivt - mer eller mindre!

En liten men kanskje viktig digresjon: Bestselgere kjøpes og leses ikke av den grunn at disse appellerer til en slags kollektiv smak, men fordi de nettopp er bestselgere, fordi de anmeldes i avisene, snakkes om, blir tungt markedsført, opptar all plassen på Norli, anbefales av en kamerat eller venninne, anbefales av Madonna - eller fordi Bokklubben prakker dem på en.

Jo, det finnes bra og dårlig litteratur, og det burde gå an å diskutere hva som er hva, og videre hva som er de objektive kriteriene som ligger til grunn for dette. Alt kan ikke reduseres til den enkeltes subjektive vurdering av et verk. Dostojevskij skriver bedre og viktigere litteratur enn Frid Ingulstad, og kan man si dette kan man også diskutere alt som ligger i mellom.

Og det finnes også høykultur og lavkultur, og høykultur fordrer og krever som regel mer talent og innsats. Med alle unntakene som bekrefter regelen selvfølgelig. Klassisk ballett og klassisk musikk krever mer på alle plan enn Grand Prix-musikk og den tilhørende dansingen.

Jeg vet godt hva kulturrelativisme er, og grunnen til at jeg nevner det er at den (i sin mest fundamentalistiske form) jo sier at enhver kultur må forstås innenfra og at alle kulturer gjennom dette har lik verdi. I overført betydning betyr dette at Spice Girls er like bra eller bedre enn Puccini fra en 14 år gammel jentes ståsted. Og det er de selvfølgelig ikke.

Sisyfos har skrevet et velformulert tilsvar nedenfor, men jeg vil tilføye noe mer. Hvis det er mulig.

Jeg er ikke uenig med deg eller andre at det finnes "dårlig" og "bra" litteratur. Det er ikke det som er poenget. Når jeg skrev at jeg verdsetter (jamfør min mantra) den subjektive tilnærmingen til litteraturen så var det ikke for å benekte det at det finnes "bra" og "dårlig" litteratur. Men å forklare at det viktigste er hvordan enkeltindividet oppfatter det han eller hun leser - når alt kommer til alt.

Det jeg er mest uenig med deg i ditt innlegg.er bruken av "høykultur" versus "lavkultur". Kanskje jeg er alt for mye styrt av min politiske overbevisning. Men ifølge meg så er ikke bare en slik inndeling kontraproduktiv, men også bortkastet (jeg finner ikke et bedre ord i farta). Fordi med en gang man kaller noe for "høykultur" og noe "lavkultur" så skaper man til og med i litteraturen - det man finner/fant i samfunnet (før) - dvs klasseskiller. Jamfør hvorfor jeg skrev: "en elitisk tilnærming". Jeg syns man skal unngå slikt.

Å bruke uttrykket "kanon" er forståelig. Det finnes "vestlig kanon", det finnes litteratur som er en del av den vestlig kulturarv og tradisjon. Men å kalle noe for "høykultur" og noe "lavkultur" er søkt.

Men jeg mener ikke høykultur og lavkultur som i at en kultur er mer opphøyet enn en annen. Jeg mener kunstformer, -retninger eller -uttrykk. Populærkultur og finkultur er kanskje mer oppdaterte oversettelser av de engelske highbrow og lowbrow.

Mange vil mene at finkultur er mer intellektuelt krevende enn populærkultur. Jeg mener jo stort sett også det. Jeg skjønner at du trekker inn 'elitistisk' og at det kan skape klasseskiller, men det var vel mer før i tiden at man opphøyet noe til høykultur for å holde massene på avstand. I dag beveger jo alle klassene seg på kryss og tvers av fin- og populærkulturen, og opera- og teaterbilletter er for eksempel ofte tungt subsidiert.

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

Jada, kulturrelativisme er et fint utgangspunkt i møtet mellom kulturer. Jeg trakk bare frem begrepet for å illustrere et poeng. Hovedpoenget er at det er morsomt, interessant og fruktbart og diskutere hva som er "best", selvfølgelig mens motpartens smak i det minste tolereres. Vi er jo alle forskjellige.

Og god litterturkritikk og litteraturpriser skal søke å objektivt vurdere en boks kvaliteter. En ungdomsbok og en roman for voksne vurderes selvfølgelig ikke ut fra samme kriterier og ståsted, men jeg vil tro at bøkene til Astrid Lindgren er bedre enn Madonnas siste barnebok, objektivt sett.

Knut Nærum sa en gang at han synes Klassekampens bokmagasin er bedre enn litteratur. Jeg leser det selv, og har stor glede av å lese alle de gode anmeldelsene. Tar man et rent subjektivistisk standpunkt til litteraturen blir jo litteraturpriser og -anmeldelser meningsløse. Jada, smak vil alltid være en faktor og er også noe man kan diskutere.