Da jeg først begynte på denne romanen for litt over to måneder siden, synes jeg det var en herlig bok. Forfatteren tar oss med til hjertet av Bombay med alle sine lukter og lyder, og skriver veldig godt om sine opplevelser derfra. Han får så godt fram stemningen at man skulle ønske man selv var i Bombay og kunne drikke chai med Prabaker og de andre gode karakterene i boka. Roberts klarer å holde på den gode følelsen til vi er midtveis i romanene - da begynner det å gå nedover. Fra hovedpersonen Lin drar til Afghanistan med sin elskede Khaderbai til bokas slutt, opplevde jeg stort sett de siste 400 sidene som en lang plage. Det blir for mye krig, vold, kjedelige detaljer og mafiadritt at jeg nesten ikke orket å lese den ferdig. Kanskje fordi Lin forandres da han flytter fra slumen, forandres også fortellingen. Ønsket om at boka aldri skal slutte blir totalt snudd, og jeg skulle nesten ønske de siste 400 sidene ikke var med. Lin går fra å virke som en helhjertet god fyr til en selvopptatt mafiafjomp. Jeg irriteres over måten han er på, og blir sint fordi han går vekk fra å være en god "doktor" i slumen til å knapt besøke de vennene han har igjen som fortsatt bor der.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi Shantaram terningkast 5, men det kan jeg ikke. Den første delen er fantastisk, den siste delen er dritt. 5 + 3 blir dermed terningkast 4.
Nå må jeg i gang med noe kort og lettlest kjenner jeg! :)
Sist sett
