Bokelskere.no

Det som gjør denne boka ekstra sterk er at de fleste av oss har sett eller kjenner Leif Andersson. Forfatteren tegner karakteren til faren i all sin bredde, det sterke, det såre, staheten, stoltheten, kompleksene, dumheten, intelligensen, drømmene og håpløsheten. Synes også hun balanserer veldig bra skyldspørsmålet, her har alle skyld og derfor ingen skyld. Kunne bare ønske at det ble stilt litt mer spørsmål rundt moren. Men som hun sier, hun var der jo hele tiden. Det må jo ha vært samvittigheten som hindret henne i ta med seg datteren, det største i farens liv.

Jeg er helt enig i at dette er en bok alle kan kjenne seg igjen i, selv om man har hatt en oppvekst som ikke ligner på Åsas. Det er først og fremst en bok om skam og stolthet. Om å vokse opp og å skjønne at foreldrene ikke er helter, men bare mennesker. Og om å bli voksen og innse at nettopp fordi de bare er mennesker er de helter for alt de har oppnådd og holdt ut med. Det er prosess vi alle går igjennom.

Men jeg klarer heller ikke lå meg til ro med morens forklaring om at hun "synes så synd på pappa, så jeg ga ham det fineste jeg hadde". Jeg skulle gjerne hatt mer innblikk i hennes tanker og valg.

Jeg leste boka i jula, og har tenkt på den i ettertid. Da særlig på det du nevner, om at mora "ga bort det fineste hun hadde". Hvorfor fulgte hun ikke mer opp?

Det var ei veldig sterk bok, og jeg satt også og lurte på hvordan moren greide å overlate henne til faren. Og jeg lurer fremdeles på hva som ville vært riktig å gjøre. Men det at jeg i det hele tatt stiller spørsmål ved det i stedet for kategorisk å si at hun burde ha tatt henne med seg, er vel et tegn på at boka har gjort noe med meg...

Har lest denne og likte den veldig godt. Jeg elsker bøker som forandrer persepektivet vårt, og det synes jeg denne gjør. Bøker som får meg til å tenke på en annen måte, eller å forstå ting bedre... Denne boka anbefales:)