Bokelskere.no

Jeg mener at alle som ikke er aktive fotballsupportere eller eksentriske lesere av nordisk historie har et litt rødmende forhold til voldtektsgutta i England. Vi har ikke noe så "fint" som rosekrigene bak oss, ikke så mye som en røsslyngkrig en gang. Vi har plyndretokter med soppdrevne sjørøvere på harrytur (i ordets rette forstand). Krig blir sjeldent romantisert i Norge. Bjørnson snakket om Harald som berget, eller var det verget? Sånt noe. Men jeg føler ikke at jeg har noen historie å skryte av når jeg snakker med utlendinger. Spesielt i samtale med italienere, hehe. Men jeg har derimot stor beundring overfor de som kom hit fra Danmark til å begynne med - jegerne. Der ble grunnlaget for et land skapt, av rimelig primitiv hunt and gathering. Det må ha vært et veldig nært og nødvendig forhold til naturen. Det kan jeg med letthet leve meg inn i. Jeg generaliserte kanskje litt med at "vi" bare har "vikingskammen", i og med at det er mange ulike mål og meninger i mange ulike mennesker, men så jeg er fæl til å generalisere og da.

Jeg er nå ganske stolt av vikingearven, jeg da. Har nettopp vært i Jordvik (York) og det er ikke tvil om at vi kan være veldig stolte (og ja, litt skamfulle også) over våre forfedre.

Siden denne tråden egentlig handler om engelsk vs. norsk, legger jeg til at 2% av det engelske språk stammer fra vårt norrønt. Til og med et ord som ugly (uggligur) er opprinnelig skandinavisk.. Artig å vite, nå som vi klager på alle lånordene vi har tatt fra engelsk.

Vet ikke om dette passer så alt for bra, men la gå!

"Don't be so gloomy. After all it's not that awful. Like the fella says, in Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love - they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock. So long Holly."

Tja.. Eg er enig i det du skriver om at Tolkien sine verker er varmare på norsk enn på engelsk, og eg synes dette gjelder Hobbiten i størst grad. Særleg den første omsettinga har noko gamalmodige og traust/koselege over seg, som eg saknar på engelsk.

Men eg klarer ikkje heilt å relatere til denne vikingskammen. Eg trur kanskje eg har fått vikingtida romantisert gjennom hyppig lesing av forfattarar som Vera Hennriksen.

Eg er dessutan meir tilbøyeleg til å vere enig med historikaren Tacitus, som skildrar dei nordbuande folkegruppene som "edle barbarer", og som ein motpol til romersk dekadens.

Eg er langt ifrå nokon patriot, berre "litt" over gjennomsnittleg interessert i vår forhistorie, og fotball finner eg svært lite fengjande. Likevel ser eg på vikingtida, med eit blikk som bugner av paradislengsel (alt var jo betre før).

Nå stikker du hull på en del "sannheter" Olav, at all litteratur bør leses på orginalspråket/ engelsk hehe. Las mye engelsk før men nå blir det kun norsk og jeg er fornøyd med det.
Jeg har en liten følelse av at det er litt"snobberi" ute å går når det gjelder at bøker på engelsk er så mye bedre enn oversatte til norsk. Vet jeg stikker hånda i vepsebolet men det får gå. En må da vitterlig ha lest de på begge språk for å felle en "dom" over en <enkelt bok,eller? ikke bare tro eller har hørt andre si at... Nå tenker jeg primært på skjønnlitteratur som f.eks. klassikere.

For all del, jeg skjønner veldig godt de som leser på engelsk fordi de ønsker det og kanskje ikke kun pga "dårlige" oversettere som tross alt er et yrke på lik linje med andre yrker. Jeg tror de aller fleste oversatte bøker er helt all right oversatt. Husk det er ikke bare fra engelsk bøker blir oversatt fra.
Hvis en snur det, må norsk være en utfordring og oversette og lese på norsk for utenlandske lesere for vi har også mange særegne ord og utrykk.

Oi, det la eg ikkje merke til =)

Først må eg berre få innrømme at eg tenkjer svært lite gjennom kva språk eg leser bøker på, og sidan mesteparten av det eg leser er e-bøker (eller lydbøker), må eg ofte ta til takke med det eg klarar å skaffe. Eg leser norsk på nb.no, og eg har skaffa meg ein god del (ca 30 000) engelske e-bøker i pdf format.

Lat oss kikke litt på den påstanden som vi svirrar rundt i denne tråden: om bøker oversatt frå eit "framandt" språk til norsk, vert dårlegare. Personleg trur eg at du har rett i at det er eit snev av snobberi, når folk hevdar at bøker er best på originalspråket, dei fleste omsettingane eg har lese har eg vore nøgd med, det er naturlegvis nokre unntak, spessielt i fantasy genren (t.d. Stephen Kings "dark tower" serie).

Eg kan nemne eit par dømer på bøker eg synes er godt oversatt, og som eg føler eg har grunnlag for å uttale meg om sidan eg har lese dei på både norsk og engelsk.

Harry Potter - eg veit at ein del irriterar seg over namnendringar, men eg synes ikkje boka vert svakare om ein kallar t.d. Dumbledore for Humlesnurr, snarare tvert imot, eg synes det er svært spenstigt og ikkje minst pedagogisk av oversetjaren, Torstein Bugge Høverstad, å gjere slike endringar. Eg synes også at Tolkien sine verker er godt oversatt, og Andre Bjerke har gjort ein fantastisk jobb med å omsetje Shakespeare til norsk.

Eg må også få seie at nynorsk er det skriftspråket eg setter høgast. Kosar meg verkeleg med Kristine Tofte si bok, Song for Eirabu, nett no. =)

Er enig med dere, Karin og Olav, selvom det ikke gjelder alle oversettelser jeg har lest, har jeg også lest mange gode norske oversettelser. At Torstein Bugge Høverstad har foretatt navneendringer i Harry Potter-bøkene er kunst i mine øyne - jeg elsker for eksempel at Professor Umbridge har blitt til Professor Uffert - han har klart å ivareta konnotasjonene navnene gir, og det bør være kilde til beundring istedenfor irritasjon. Også enig i at André Bjerke er et veldig godt eksempel på en god oversetter. Vil også legge til oversettelsene av Fred Vargas' bøker om Adamsberg som eksempel; oversetteren har klart å ivareta den sære, underfundige, subtile humoren - kunst!

Når det er sagt, er det flere aspekter ved oversettelser, for eksempel den tette sammenhengen mellom språk og kultur. Harry Potter-bøkene, for eksempel, er jo stappfulle av referanser til typisk britisk kultur og samfunn som kan være vanskelig å oversette rett og slett fordi vi nordmenn naturlig nok ikke kjenner det britiske samfunnet så godt som britene, men om det er ødeleggende for forståelsen og opplevelsen av bøkene, kan vel diskuteres.

Godt å høyre at eg ikkje står aleine og heiar frem Høverstads namnendringar =)Men artig at du skulle nemne Umbrigde/Uffert - det var nemleg ei av dei få endringane eg ikkje heilt likte (kanskje du vil vere så snill å forklare det engelske namnet for meg =) ). Uansett er Umbrigde, utan tvil, den mest provoserande karakteren i heile HP universet, og eg må innrømme at eg synes ho er ein strålande skurk.

Vargas sine omesttingar kjenner eg ikkje til..

Når det gjelder den kulturelle forståinga, er det noko ein må leve med, dei fleste forfattarar vert nok svært inspirert/styrt av den kulturen dei er ein del av. Eg synes spor av ein framand kultur i litteratur er svært interessant og det hender ofte eg må dykke djupare inn i ymse "sekundærlitteratur" i etterkant. =)

Uansett glad for at HP universet ikkje vart gjort norsk, det hadde øydelagt mykje. Einaste bokserien eg har høyrt om som har ei slik fornorsking er Stompa..

"Umbridge" spiller på ordet "umbrage" som uttales på samme måte. Her er definisjonene fra www.dictionary.com:

–noun
1.offense; annoyance; displeasure: to feel umbrage at a social snub; to give umbrage to someone; to take umbrage at someone's rudeness.
2.the slightest indication or vaguest feeling of suspicion, doubt, hostility, or the like.
3.leaves that afford shade, as the foliage of trees.
4.shade or shadows, as cast by trees.
5.a shadowy appearance or semblance of something.

Det engelske ordet vekker nok flere assosiasjoner enn det norske, men jeg kan ikke komme på noen bedre norsk navneendring enn Høverstads, og syns Uffert reflekterer den heller subtile "uffingen" til Uffert, i tillegg til at andre karakterer og jeg som leser uffer meg voldsomt over dama. Uffing kan jo også være litt snobbete (jfr definisjon 1), noe Umbridge vel kan sies å være ;-)

Veldig enig med deg i det du sier om fornorsking av HP-universet - det er nesten utenkelig!

Ah det forklarar ein del, takk for innsikta =) Då likte eg straks mykje betre det engelske namnet, men Uffert? Hmm.. er endå litt usikker på om eg tykkjer om det, synes kanskje at det kan vere litt unødvendig å knytte namn og personkarakter så sterkt til kvarandre, men Rowling gjorde ein fantastisk jobb med det!

Kom på ei anna namnendring eg ikkje var nøgd med heller: Luna Lovegood - Lulla Lunekjær (men såg no når eg skreiv namna i lag at det ikkje var så gale likevel =)).

Nei, jeg syns ikke Lulla Lunekjær er så verst, men en endring jeg ikke likte var at Professor McGonagall ble til Professor McSnurp, selvom jeg kan se at hun kan virke snurpete.

Men litt artig trivia jeg kom over: På svensk er ikke navnene endret, men Umbridge er endret til Nidkær på dansk :-)

Jeg må nesten si meg en smule uenig der Ove. Det er det bildet som har blitt prentet inn over oss i moderende tid, men Vikingene var ikke bare plyndring og voldtekt, de var også utmerkede sjøfolk og hadelsmenn, for ikke å nevne at deres ferdigheter var høyt ansett i andre deler av verden. Om jeg husker min historie riktig var de livakter i Miklagaard blant annet. Som skipsbyggere var de uovertruffne. Jeg føler ingen "skam" over å si at jeg nedstammer fra Vikingene, tvert i mot.

Jeg forstår hva du mener, men jeg tror at endel personer faktisk er mer stolte en du tror :)

Når det gjelder Hunters/gatheres er jeg selvfølgelig enig, de folkene der har blitt litt for glemt avettertiden..

Avstår fra å kommentere for mye om Italienere/ Romere) Siden jeg ikke har tid til å skrive ørten sider om et facinerende tema akkurat nå :p

Etter akkurat å ha fullført Egils saga vil jeg moderere modereringen din litt! Vikingene drev nok ikke bare med dreping og plyndring, - men de gjorde det til gagns! Så den siden ved dem er det ikke mye å være stolte av, - men når man ser på treskjærerkunsten i Osebergskipet f.eks ...

En annen ting, generelt mener jeg at forfedrenes gjerninger hverken er noe å skryte av eller skamme seg over, - vi er helt uten ære eller skyld der! :-)