Bokelskere.no

Det kan knapt sies bedre, Rose-Marie: det som teller, er hva man selv synes om boken. Og hva man faller for eller misliker kan variere veldig i tidens løp - iblant bare på grunn av at man får mer erfaring med årene, og derfor oppfatter ting annerledes etter hvert; iblant er det ens egen situasjon og sinnsstemning der og da som avgjør hvilke bøker som "treffer". Og endelig: sentimentalitet må få lov å finnes i et sunt følelsesregister! Det er kanskje en etterdønning etter "ironiens tiår" (var det ikke det 1990-tallet ble døpt?) at vi ofte bruker begrepet "sentimentalt" om "ting" vi vil markere avstand til? Nå fikk du meg til å gruble litt over ordbruken tessmers (min egen også): det jeg for min del har problemer med, er egentlig ikke "sentimentalitet" som sådan, men det er veldig lett å ty til den merkelappen som argument i den fellende dom... Er vi kommet ut i et semantisk uføre, på toppen av alt?;-)

Men det er nå gøy å høre hvor forskjellige meninger det finnes om et og samme verk, lell! :-D

Det er mulig jeg og flere andre her legger forskjellige ting i begrepet "sentimental". Brukt på en negativ måte tenker vel jeg i retning av at "klisjéfylt" er mer dekkende. I den diskusjonen som pågår her fikk jeg imidlertid følelsen av at et hvert tilløp til at en bok fremkalte følelser fort ble stempet som noe forkastelig. ;-)

Mmm - jeg skjønner hva du mener, "føleri" er også et "godt" negativt stempel - men selvfølgelig veldig krasst, da! Og det er jo ganske "farlig" i en skriftlig diskusjon... For min del er forresten jeg kjempe-sentimental - ikke minst i forhold til endel bøker jeg leste i oppveksten, og som jeg bare må ha når jeg snubler over dem på bruktmarkedet. (barneboken "Dynedikken" har jeg ikke sett siden barnehagen, men en vakker dag dukker den nok opp, og DA...!!!)

For min egen del leste jeg nok innleggene i tråden her med utgangspunkt i min egen - store - skuffelse over "Vindens skygge". Jeg ønsket jo å bli revet med av fortellingen, men for min del falt boken helt igjennom, fordi jeg syntes fortellerstemmen forsøkte å være poetisk, men snarere ble parodisk. Og dermed stempler jeg boken som et forsøk på å legge seg på et høyere litterært nivå enn forfatteren (oversetteren?) er kapabel til. Og med det som bakteppe, tolket jeg på min side ikke denne diskusjonen som en "nei-til-følelser-tråd". Bøker som klarer å fremkalle sterke - ekte - følelser er jo suverent de beste! Ja, nei, jo, kommunkasjon er jammen vanskelig - som alltid....