Bokelskere.no

Jeg er nok for det meste enig i det du skriver, men akkurat i tilfellet "La meg...", er det noe klamt (som er et ord som er flittig brukt), og jeg mener og tror det skyldes den etter hvert altfor forutsigbare handlingen, som alltid tar den "sentimentale" retning. Opptakten var fin, og stillferdig, som du påpeker, samtidig som handlingen omhandlet svært alvorlige forhold, men så begynte klisjeene å ramle inn, og det på løpende bånd: alt stemte, alt klaffet, alle de "rette" bildene ble tegnet opp osv, følelsene av holywoodisk feelgood, eller hva jeg skal kalle det, ble fullstendig dominerende, for min del.

Og det må du selvfølgelig få lov til å mene! Du har jo lest boka og er i din fulle rett til å mene det du vil om den! ;-)