Bokelskere.no

En trist-vakker familiehistorie. Fin skildring av amerikanere med norsk bakgrunn.

Her er min bokomtale:

Av litt uforklarlige grunner har denne boka stått ulest i mine hyller helt siden den kom ut i 2008. Jeg har jo hørt så mye bra om Siri Hustvedts forfatterskap, så jeg forstår det ikke helt. Dessuten er hun gift med min yndlingsforfatter Paul Auster av alle ting! Jeg tror min terskel mot å finne frem boka er at tittelen minner litt for mye om en annen norsk forfatter jeg ikke helt greier - "Når jeg er hos deg" og "Når du ser meg" ... Jo, det er nok noe der. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor boka rett og slett ble oversatt ordrett fra "The Sorrows of an American". Det er jo så mye mer dekkende for hva denne boka handler om, og så mye mer poetisk! Er det noe det er mye av i denne boka, så er det sorger!

Bokas jeg-person - Erik Davidsen - er en psykiater som nylig er skilt, og som er bosatt i Brooklyn. Det har i alle fall kommet én god ting ut av skilsmissen: endelig kan Eriks boksamling virkelig utfolde seg i leiligheten hans! Alle bøkene som hans ekskone fant så besværlig ...

Erik har en søster som heter Inga. Samtidig som deres felles far nylig er død, er Inga også blitt enke etter den berømte forfatteren og regissøren Max Blaustein, som hun har datteren Sonia med.

Blant etterlatenskapene etter faren finner de noen brev som tyder på at faren enten har deltatt i en forbrytelse eller har bidratt til å skjule en forbrytelse. Dette gjør at søsknene samarbeider tett om å komme til bunns i sin norsk-amerikanske families hemmeligheter. Problemet er at deres mor for alvor begynner å forsvinne inn i demens-tåken, og ikke har så mange klare øyeblikk lenger. Og hun er antakelig den eneste som vet svaret på gåten.

Parallelt dukker det opp en kvinne som hevder at hun var Max Blausteins elskerinne og at hun har et barn med ham. Dessuten har hun en brevsamling som hun truer med å selge til skandalepressen, som er ute etter å finne den egentlige sannheten om Max. Inga er opptatt av å beskytte datteren mot ting som kan sverte hennes fars minne, men Sonia vet visst litt av hvert som moren ikke vet at hun vet ... Hun prøver å takle sin sorg på en rørende moden måte, sin unge alder til tross, samtidig som hun har nok med å fordøye hendelsene rundt 11. september, som hun var så uheldig å havne midt opp i.

Og sliter Inga med ensomhet og lengsel etter nærhet nå som hun er enke, så sliter ikke Erik noe mindre. Han er svært forelsket i sin leieboer og nabo Miranda. Miranda elsker imidlertid fremdeles sin håpløse kjæreste og faren til hennes datter, en mentalt ustabil stalker-fotograf, og er ikke det minste interessert i Erik. Mellom Mirandas datter Eggy og Erik oppstår det imidlertid en rørende kontakt.

Inga har innledet et forhold til sin avdøde manns biograf, og forfølges av den nokså pussige - og svette - Burton, som er lidenskapelig forelsket i henne, men som grunnet sin voldsomme svetting i realiteten kan glemme det annet kjønn ...

Underveis får vi innblikk i historien til Erik og Ingas far, som hadde en fortid som utvandrer fra Norge til Amerika, og som led voldsomme tap under depresjonen på 1930-tallet. I bokas etterord røper forfatteren at hun har brukt sin egen families historie. Hustvedt er jo selv norsk-amerikaner. Likevel er ikke dette en selvbiografisk bok, idet hun har spedd på med fiktive personer i historien.

Dette er mitt første møte med Siri Hustvedts forfatterskap, og så langt må jeg si at det har vært et hyggelig møte! Boka er godt skrevet, og jeg ble veldig engasjert i personene i romanen. Til tider ble det kanskje litt vel mye psykoanalyse, men det er kanskje ikke til å komme forbi når hovedpersonen tross alt er psykoanalytiker. Bokas styrke er alle lagene i historien. Det er en kompleks roman som det tok litt tid å komme skikkelig i gang med, men som da utfoldet seg til noe veldig bra!

Hustvedt er absolutt en forfatter som står på egne ben, og som ikke trenger å bli presentert som "kona til Paul Auster". Jeg gleder meg allerede til å lese både "Det jeg elsket" og hennes nyeste roman "Sommeren uten menn", som er månedens bok i Bokklubben Nye Bøker i mars.

Terningkast fem!

Jeg likte denne boken godt, mitt første bekjentskap med Siri Hustvedt. "Det jeg elsket" står allerede i hylla og jeg gleder meg til å lese mer både av henne og hennes mann Paul Auster, som også er ny for meg.

Av ham har jeg "Mann i mørket", "Invisible" og "Illusjonens bok." Du som har erfaring med Paul Auster, hvem av disse tre vil du anbefale meg å lese først?

Det er jo ikke sikkert at du kommer til å like det samme som meg, men kanskje jeg ville ha holdt en knapp på "Invisible". Ellers er mine Auster-favoritter "Moon Palace", "Levitian" og "Sjansespill".

Dette var også mitt første møte med Siri Hustvedt.
På sett og vis enig med deg i det du sier om oversettelsen av tittelen på boka, men på en annen måte passer den norske tittelen godt også, for forfatteren nevner flere ganger dette med "å se" og å "bli sett" i teksten. Vi har bl.a. dette sitatet: (...) at fysisk undersøkelse av mennesker kan ha stor betydning for deres mentale helse: "Mennesker trenger å bli sett."
Og det er jo det som boka i stor grad handler om. Vi lever hele tiden parallelle liv, vi spiller roller, skaper våre egne historier, og vi har med oss forfedrenes liv og historier mer eller mindre ubevisst; de veves inn i våre egne livsløp og har ofte mye å si for hvordan vi har det og hva vi tenker om oss selv, våre omgivelser og verden forøvrig.
Som du også nevner, Rose-Marie, handler denne boka mye om sorger, ensomhet, lengsler og nærhet. Og hvordan de rollene vi hele tida spiller, er med på å forme våre liv. Vi får et innblikk i de forskjellige traumene og problemene til Eriks pasienter, og Erik selv sliter med sitt, og han oppdager sider ved seg selv som gjør at han selv trenger noen å snakke med. Som han sier på side 237: "Jeg har ofte tenkt at ingen av oss er slik vi forestiller oss, at hver enkelt normaliserer sitt indre livs uhyggelige fremmedhet med et utvalg av passende oppdiktede historier."

I boka blir alle historiene i historien vevet inn i hverandre, både i fortid og nåtid, og føles meget realistisk og aktuell. Særlig når det gjelder alle de voldsomme hendelsene som så mange mennesker blir utsatt for, både når det gjelder i forhold til hverandre, ulykker, vold, naturkatastrofer og terroraksjoner, som fører til varige forandringer og traumer for menneskene som blir utsatt for slike voldsomme opplevelser. Jeg liker godt vinklingen med psykoanalysen, for dette er også et svært aktuelt og viktig tema.

Enig med deg. Boka er godt skrevet og står godt på egne bein, uten å støtte seg på noen andre. Den krever litt av leseren, med alle de forskjellige lagene av historier. Men når man først kommer i gang, så føles det nesten som man selv blir en del av historien.

Takk, Rose-Marie!
Jeg har også hatt denne boka i bokhylla over lengre tid. Men nå har jeg funnet den fram, og nå skal den leses.
:)

Da blir det spennende å høre hva du synes! ;-)

Takk for nok en glimrende bokanmeldelse, Rose-Marie!

Jeg leste denne boka fordi jeg “måtte”. Den var pensum på en etterutdanning jeg tok, og jeg var nok litt skeptisk i utgangspunktet fordi Hustvedts “Det jeg elsket” er en av de veldig få bøkene jeg rett og slett har avbrutt. Jeg skjønner at Hustvedts prosjekt er å virkelig gå i dybden på karakterene sine og analysere dem, men for meg blir det litt for mye av det gode.

Hovedtematikken slik jeg oppfatter den i denne boka, er minner og fortid. Både hvordan våre egne minner og vår fortid preger oss, og hvordan vi drar med oss “historie” og erfaringer fra flere generasjoner bakover. Her er det blant annet både erfaringene fra immigrantene, Eriks fars historie fra krigen og dette “mysteriet” som bokstavelig talt ligger i Eriks bakhode. Alle personene i boka har slike bakgrunnshistorier å fortelle, men Erik “bader” i sin. Han jobber hardt med å bearbeide den i denne boka. Kanskje litt mye psykoanalyse, skriver du Rose-Marie. Jeg synes det blir veldig mye for mye psykoanalyse. Tematikken gjentas og gjentas og gjentas gjennom alle personene og alle disse drømmene og barnetegningene og fotografiene, det er nesten så jeg føler meg undervurdert som leser. Ja, Siri, jeg har skjønt poenget, du vil si noe om bearbeiding av minner/fortid, bli ferdig!

Jeg synes boka blir ganske nærsynt. Erik er en hvit, høyt utdannet, godt lønnet mann som kan tillate seg den luksusen det er å kunne bruke tid og ressurser på å velte seg i sine egne tanker og følelseslivet sitt. Denne prosessen, som beskrives som nødvendig og fruktbar for ham, framstår som ganske egosentrisk. Denne evinnelige egen-analysen problematiseres ikke. Det er liksom bare sånn det skal være. Nå er det vel ganske vanlig i USA at mennesker som tilhører Eriks samfunnsklasse har sin egen “shrink”, men hadde Hustvedt kjent bedre til det norske samfunnet for eksempel, ville hun kanskje også tenkt over at det kan være problematisk å “sykeliggjøre” vanlige følelser som hører livet til, for eksempel sorg over døde foreldre.

Her er det nok kulturforskjeller mellom Norge og USA. Nå er jo ikke Hustvedt norsk, og det blir meningsløst å “ta” henne for det hun ikke har skrevet om, men jeg synes boka blir altfor lang den den går i sirkel og spinner om og om igjen på samme tema som den ikke oppnår å utdype, bare gjenta i det uendelige, riktignok med et nydelig språk.

Jeg var veldig spent på denne boken da jeg har hørt mye bra om Hustvedt. Syntes boka ble litt smal med mye tanker fra Erik og mye psykoanalyse sånn som de sier. Hustvedt baker inn flere personer, men jeg greier ikke å få noe forhold til noen av de. Søsteren Inga virker også veldig fjern og merkelig. Ikke en historie som jeg liker, men boka er nydelig skrevet og jeg koste meg med flere fine setninger og gode formuleringer - noe som nok gjør at jeg kommer til å forsøke meg på en bok til av Hustvedt.

Hustvedt er en ny forfatter for meg - og hun er en positiv opplevelse. Hun har en del vakre setninger som en må lese flere ganger bare for å nyte dem.

Boka det jeg elsket av samme forfatter er en av mine favoritter, og her er det sorg, kunst og kjærlighet. Hustvedt har funnet en mal som iallefall passer til kvinnelige lesere. Lurer på om det er noe menn som har lest bøker av henne, og hva de synes

I "The Sorrows of an American" har hun jo en mannlig hovedperson, men jeg syntes ikke hun klarte å skape ham helt troverdig, - jeg så hele tiden for meg henne selv;) Men det gjorde jeg forsåvidt enda mer i hovedpersonens søster, - det var vel nesten et selvportrett. Men altså, - en mannlig hovedperson beskrevet av en kvinne, dette burde da trekke til seg begge kjønn som lesere?

Jeg ville gjerne vite hva mannlige lesere synes. Jeg tok for gitt at jeg-personen var en kvinne noen sider først, og måtte "skru om" når jeg skjønte det var en mann. Kjøper det jeg, men hva sier de mannlige leserne? De fleste forfattere vil vel best klare å skildre perspektivet som ligger nær dem selv, vil jeg tro, men mange forfattere prøver jo å gå inn i mange ulike personligheter, og hvorfor skal det være fundamentalt annerledes om personen er av motsatt kjønn? Vil tror jeg har mer felles med mange menn fra min egen kultur, enn kvinner fra en helt annen bakgrunn. Men likevel ville er jeg nysgjerrig på hva mannlige lesere synes.

Enig, Ellen: jeg trodde heller ikke helt på at Erik var en "realistisk mann".... Men ellers likte jeg absolutt boken, jeg også!