Bokelskere.no

Nei. Jeg mener at farens indre var et ødeland. Han klarte bare å være en mann som passet på gutten advare om hva som var farlig osv men han hadde ikke noe positivt å gi til guttens mentale helse. Noe som kvinnen han møtte på slutten hadde heldigvis.
Og når jeg sier dette mener jeg ikke at faren var slem på noen som helst måte.

Faren tok brutalt livet av en i nøyaktig den samme desperate situasjon som ham selv; jeg vil kalle det "slemt".

Hva var det kvinnen ga ham som faren ikke gjorde?

Nå er det en stund siden jeg leste boken. Så husker ikke eksakt hva hun gjorde som fikk meg til å være så fornøyd med slutten. Det som jeg tenker nå er at hun vil gi han en grunn til å smile av og til. At hun var liv.
Men det kan hende at det var noe annet :)

Hun ga ham jo en klem, og det hadde vel ikke faren gjort, selv om han ga ham omsorg på mange andre måter! Og du følte vel at det var noe han trengte! :-) Men han fortsatte jo å prate med faren sin - som gikk litt i ett med Gud - inni seg!

Jeg er til dels enig med deg, særlig fordi forfatteren jo hele tiden sier 'mannen' i stedet for 'faren' og 'gutten' i stedet for 'sønnen', men faren gav sønnen likevel forestillingen om å bære ilden. Det var mer enn ren beskyttelse.

Faren ga ham jo også alle historiene om hvordan verden hadde vært, en hukommelse om et sivilisert liv!