Jo mer jeg lærer om historiefortelling, desto mer beundrer jeg denne boka. For hvis en historie er bedre jo mer motstand hovedpersonen(e) har, hvorfor er da denne boka om en dagdrivergjeng som bare leker seg gjennom livet så genial? Etter å ha lest den om lag 20 ganger begynner jeg å nærme meg en konklusjon. Genitrekket til Steinbeck er at han skriver om de vi anser at har mest motstand av alle. Dagdrivere, arbeidsløse, fylliker, prostituerte. Men vi ser verden gjennom deres øyne, og da ser vi de andre. Arbeiderne på vei til fabrikken. Direktørene. Vi ser oss selv. Og motstanden, smerten, i historien, ligger i nettopp det. De lever, Steinbeck projiserer det fine i deres tilværelse. Og han spotter oss, vi trygge, vi som ikke lever.
For øvrig: Jeg har lest den på engelsk og svensk for å kunne sammenlikne oversettelser. Og dette er en av få bøker der oversettelsen er bedre enn originalen. Nils Lie har blant annet noen ordvalg som forgyller Steinbecks fortelling.
Viser 2 svar.
For noen personkarakterer han skriver om i den boka og de andre. De er sjarmerende og i kontrast til "vanlig" mennesker men han rettferdiggjør slik de er. Har virkelig fått opp øynene for hans forfatterskap.
Har nå begynt på "Øst for eden" og gleder med til fortsettelsen og flere bøker av Steinbeck.
Det er kanskje litt uvant når jeg sammenligner John Steinbeck med Alf Prøysen, men Prøysen visste også å skildre hverdagsmennesker uten å forskjønne dem. Begge beskriver personer de fleste ville tillagt mer edelt sinn, uforstått intelligens osv. for at de lettere skulle godtas av leseren. Men de beskriver menneskene som de er, og slik at vi blir glad i dem.
Sist sett
