Endelig en ung, norsk samtidsforfatter som klarer å fortelle en historie. Dette er en av de mest helstøpte romanene jeg har lest på lenge. Faktisk så helstøpt at den oser av klassikerpreg. Moro skaller av historien i et perfekt tempo, og språklig har han funnet en imponerende balanse. Handlingen foregår i 1500-tallets Venezia, og Moro har en setningsoppbygging og ordvalg som føles gammeldags (i ordets beste betydning), men samtidig moderne og lesverdig. Det kanskje bidrar til klassikerpreget. Fy faen, verden for dine føtter, Gabriel Moro. Verden for dine føtter.
Viser 3 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg har hørt mange si at han skriver gammeldags, men jeg klarer ikke helt å se det. Jeg synes boken er skrevet med et rimelig moderne språk (hvilket ikke alltid er positivt i mine øyne).
Dessuten er boken smekkfull av anakronismer.
La meg presisere at det er utelukkende positivt ment. Han skriver moderne, men har enkelte setningsoppbygginger og ordvalg som bidrar til å bringe meg som leser tilbake til 1500-tallet. Hadde han beveget seg tilbake til eldre språknormer, hadde han ikke hatt den balansen han har nå. Det er den balansen som er så imponerende. Tycker jag.
Jeg forstår ikke hvordan språket hans bringer deg tilbake til 1500-tallet, når han ikke ordlegger seg eller engang tenker slik man gjorde på 1500-tallet.
Sist sett
