Bokelskere.no

Jeg synes kanskje ikke det er så deprimerende; alle skal dø og jorden skal gå under en gang, likevel gjør vi det vi kan for å holde oss i live så lenge det varer. Fordi omstendighetene i 'The Road' er så ekstreme som de er, blir godhet og generøsitet desto mer kostbart og enestående. De glimtene vi ser av dette i boken, mener jeg er oppløftende.

Jeg er også uenig i at de nødvendigvis beveger seg ut av øyeblikket. For det første fordi jeg tror det er mulig å planlegge for fremtiden uten å forlate nuet. Og for det annet, fordi jeg leser livsgnisten deres som knyttet til umiddelbar overlevelse, og håpet om en bedre fremtid som sådan som ganske beskjedent. De beveger seg sørover fordi de ellers bare hadde måttet sitte og vente på døden - enten som følge av sult eller overfall. Reisen (veien) er, slik jeg ser det, i større grad knyttet til overlevelse enn selve endestedet.

Teoretisk vet man jo at verden vil gå under, - men å være tilstede når det skjer, slik som man er når man leser denne boka, er ikke annet enn forferdelig!

SPOILER

For meg var det at faren døde og at gutten nå skulle følge en familie videre på reisen et framtidshåp. Ble faktisk veldig glad for at boken endte så positivt.
Ja ja så forskjellig kan man tolke ting ;)

Jeg så nettopp filmen nå......sterk film, men også vakker og poetisk i all sin grusomhet...og som deg, så ser jeg at her er det ikke helt blottet for håp, jeg tolker slutten positivt, tross alt det grusomme som har skjedd, finnes det samhold, og respekt for menneskeverdet...en tro på det gode i mennesket?

Boka er uforglemmelig, men jeg er skeptisk til filmen (redd for å ha for høye forvetninger), men jeg kommer definitivt til å se den en dag. Men boka var brutal og fantastisk:)

Jeg er også veldig skeptisk til film når boken er god (ser lite film)...ser i hvert fall alltid filmen i etterkant, men denne var virkelig god.

Jeg prøver så godt jeg kan å se filmer etter å ha lest bøkene så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok på forhånd. Det er ikke alltid jeg vet det siden det er så mange filmer som er baserte på både kjente og ukjente bøker. Men jeg er som deg. Bok først - film etterpå:) Det blir så bakvendtland i den motsatte rekkefølgen.

Jeg har både lest boka og sett filmen, og synes begge er veldig gode.

Viggo Mortensen er jo stort sett med i bra filmer, så det er jo et håp. Så jeg skal få tak i blu-ray utgaven, og bare krysse fingrene og håpe at filmen er så lik boka som mulig:)

Det synes jeg den var :-)

Da skal jeg se den. Har lenge tenkt på det:) Kommer garantert til å ta meg en tur til Platekompaniet i neste uke og skaffe meg den. Har jo sett traileren som ser lovende, men har alltid vært skeptisk til filmer som er baserte på bøker. Men jeg skal prøve å legge den skeptisismen til side:)

Jeg ble jo også glad for det, at han ikke måtte fortsette helt alene! Men jeg klarte ikke å glede meg ordentlig over det når de levde i en død verden som ikke kunne frembringe noe spiselig!

SPOILER

Jo men de hadde jo overlevd så langt og kanskje ble det bedre når de kom til havet det står jo det vel egentlig ikke noe om :)
Og selvfølgelig synes jeg også bra at gutten slapp og fortsette alene. Men det som 'gledet' meg utenom det var at faren døde. Ettersom historien skred fram synes jeg at faren viste seg å være like skadet som omgivelsene de gikk i og den eneste måten gutten kunne få en framtid var at faren ble borte.

Hva mener du med det? Tenker du på hvordan faren behandlet tyven?

Nei. Jeg mener at farens indre var et ødeland. Han klarte bare å være en mann som passet på gutten advare om hva som var farlig osv men han hadde ikke noe positivt å gi til guttens mentale helse. Noe som kvinnen han møtte på slutten hadde heldigvis.
Og når jeg sier dette mener jeg ikke at faren var slem på noen som helst måte.

Faren tok brutalt livet av en i nøyaktig den samme desperate situasjon som ham selv; jeg vil kalle det "slemt".

Hva var det kvinnen ga ham som faren ikke gjorde?

Nå er det en stund siden jeg leste boken. Så husker ikke eksakt hva hun gjorde som fikk meg til å være så fornøyd med slutten. Det som jeg tenker nå er at hun vil gi han en grunn til å smile av og til. At hun var liv.
Men det kan hende at det var noe annet :)

Hun ga ham jo en klem, og det hadde vel ikke faren gjort, selv om han ga ham omsorg på mange andre måter! Og du følte vel at det var noe han trengte! :-) Men han fortsatte jo å prate med faren sin - som gikk litt i ett med Gud - inni seg!

Jeg er til dels enig med deg, særlig fordi forfatteren jo hele tiden sier 'mannen' i stedet for 'faren' og 'gutten' i stedet for 'sønnen', men faren gav sønnen likevel forestillingen om å bære ilden. Det var mer enn ren beskyttelse.

Faren ga ham jo også alle historiene om hvordan verden hadde vært, en hukommelse om et sivilisert liv!

Jeg ser hvor du vil hen, og jeg synes heller ikke det er hyggelig å lese om noen som sliter - man ønsker det beste for andre - men forferdelige tilstander kan også oppleves på forskjellige måter. I omstendighetene i 'The Road' velger de mellom døden eller livet - livet vil være hardt, men det er likevel et liv, og da et liv man kan fylle med godhet så langt en selv makter. Jeg synes det er helt fantastisk.

Nå som det har gått en stund siden jeg fullførte boka og har fått den litt mer på avstand, klarer også jeg å se det nydelige og fantastiske i den, representert ved forestillingen om å bære ilden, dvs. bevare det medmenneskelige, i motsetning til dem som ga opp (moren) eller dem som valgte en totalt umenneskelig(!) egosisme!

Jeg ser jo også at jeg var veldig bombastisk i min selvfølgelige støtte til farens opptreden (se nedenfor), fordi jeg ikke klarte å ta ordentlig inn over meg det store i det at han klarte å bevare og formidle videre hva det virkelig ligger i å være menneske og handle deretter. Og boka viste jo nettopp at det ikke er noen selvfølge at vi oppfører oss menneskelig ( - og det vet vi jo dessverre fra før!), men at vi altså har et valg!

Det var jo menneskeligheten som glimtet til i alt det forferdelige som gjorde boka så god, ved siden av språket! Jeg tror kanskje jeg identifiserer meg for mye med hovedpersonene, klarer ikke å se dem utenfra, som noen "andre", - det er jeg som sliter meg frem og opplever alt det forferdelige! Og da blir jeg jo veldig sliten! Men så fikk jeg jo også være med å bære ilden! :-)

Det er pussig at du sier det, for jeg satt og tenkte at det var omvendt: at jeg identifiserer meg med hovedpersonene mens ditt perspektiv er ett som kommer av å se situasjonen utenfra.

Ja, dette er snodig! Mennesker er forskjellige og kommunikasjon er vanskelig! Men boka har i hvert fall gjort sterkt inntrykk på oss begge! :-)