Tanker om «Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv»
Fin bok, faktisk en av mine større leseropplevelser, til tross for at jeg aldri følte at boken virkelig fløt; følelsen av å lese en roman var noe som uteble. Årsaken er kanskje fordi den er såpass selvbiografisk; man føler historien tilhører en bestemt person, noe den vel også gjør. I tillegg er den svært stykket opp og inneholder utallige referanser til annen litteratur som omhandler det å gå eller tanker rundt det å gå.
Men til tross for dette var boken svært inspirerende, fylt med gullkorn og gode poenger. Ikke bare rundt det å gå, men også rundt det å eie og det å bo og det å forplikte seg. Det er ikke veldig ofte jeg sitter klar med notatboken for å notere egne tanker som dukker opp underveis, (hvilket også kan ha vært med på å påvirke flyten i boken). På samme måte som Murakamis «What i talk about, when i talk about running» inspirerte meg til å begynne å løpe mot maraton; inspirerte «Gå» meg til det å nettopp gå (over lengre avstander).
Takk for leseropplevelsen.
.
Epilog. [på samme måte som Espedal avslutter med en epilog på slutten av romanen, føler jeg for å gjøre det samme. Her er et fint sitat av ham, hentet fra det nye norske magasinet SMUG, 06.2010]
Hva er negativt med det som går fort?
Det at man kan kjøre til flyplassen, gå inn i et fly, og etter tre timer være i for eksempel Marokko. Man kommer ut av flyet og blir hjulpet omkring overalt hvor de har konstruert en verden som er helt lik som hjemme. Det er unaturlig. Det krever tid å forstå seg på nye steder, og det blir så tydelig når man krysser grenser til fots. Selv om jeg ønsker å leve sånn kan jeg ikke kreve at andre gjør det. Jeg er ikke så opptatt av å formidle min moral. Jeg velger å leve på ett vis, og selv om jeg kanskje skulle ønske at andre kunne leve som meg, velger jeg heller å holde det inni meg.
Sist sett
