Bokelskere.no

Jeg er enig i at både denne, og hesteboka var litt for stillferdig til at jeg tok til trampeklappen, men der var noen språklige vendinger som rørte ved noen strenger - jeg liker gode formuleringer.

Sosima nedenfor her (eller ovenfor, alt ettersom hvor denne kommentaren havner) summerer det opp ganske så greit. Det er litt hvor man er i livet, som når man lytter til musikk og låtene adresserer seg til deg, alle sammen - bare fordi du har mista dama di (eller mannen din, hva vet jeg?) akkurat nå.

Everybody hurts God is a DJ

Jeg likte begge bøkene. Men så er jeg også uhelbredelig ukritisk til alt som er godt skrevet. Hvorfor jeg likte "elva"? Jeg siterer meg sjøl fra en annen tråd:

Jeg beundrer Per Pettersons evne til å skrive med dempet røst, om viktige ting, uten å bli pompøs, uten å fjerne seg fra sin posisjon som forfatter: Med begge beina plantet i hverdagen. For meg handler "Jeg forbanner tidens elv" om hvordan våre tilsynelatende uvesentlige valg i hverdagen, er med på å forme livet vårt. Valgene vi gjør, er ugjenkallelige, og tida drar oss uansett videre, uten at vi kan gjøre noe med det. Eller kanskje vi kan likevel.

Boka skapte til tross for sin stillferdighet en uro i meg. Skulle jeg gjort ting annerledes?

Din beskrivelse apellerer til meg, jeg får lyst til å lese boka! Jeg er litt usikker på om jeg bør lese Tidens elv før Stjæle hester, - hvis jeg vil ha den beste tilgode, høres det ut på flere her som om jeg bør lese om Hestene til slutt....

Ja, jeg tror nok det er lurest. "Hestene" har mer sammenhengende "action", så "elva" virker mer stillestående og sammensatt, - men jeg synes den er like fin, på sin måte. Men det kan også være lurt å ha lest noen av de andre bøkene hans først og blitt kjent med Pettersons univers. Kanskje særlig "Til Sibir", der vi får morens bakgrunn.

Takk for tipset! Jeg har nå lest både "Til Sibir" og "Aske i munnen, sand i skoa". Den siste er en novellesamling som gir en nærmere beskrivelse av farens bakgrunn og Arvids barndom. Synes han er en fantastisk forfatter!

Jeg har bare lest "Hestene" tidligere, likte den godt, og er også fascinert over denne lavmælte boka. Skjønner at jeg bør lese flere av Arvid-bøkene. Jeg likte godt scenen der han med ei sløv øks hugger over ei bjørk i hagen - som en løsrivelsesprosess. Dette er en jobb faren visstnok skulle ha gjort, kanskje dette en ting som er nevnt i noen av de andre bøkene?

Jeg kan ikke huske at dette er nevnt i noen av de andre bøkene. Men Arvid går vel på mange måter inn i samme rollen som sin far etter hvert.

Jeg vet ikke om du har lest "Jeg forbanner tidens elv" ennå, men jeg vil bare fortelle at jeg hørte den som lydbok, og det var en fantastisk opplevelse. Det var Per Petterson som leste selv, og jeg satt musestille og fikk fortalt historien bokstavelig talt med hans egen stemme, - stort! :-)

Jo jeg har lest den også. Den kan være verd å lese en gang til, så kanskje jeg prøver lydboka neste gang :-)

De fleste jeg har snakket med liker hestene bedre enn elva. :) Kanskje det er den beste av dem, jeg vet ikke helt ...

Ja, den oppfatningen har jeg også, men jeg liker "tidens elv" bedre, synes det er en mer helstøpt, stramt komponert roman som konsentrerer seg stort sett om ett tema. Den gjorde et dypt inntrykk på meg med sin inderlighet...jeg følte jeg forstod så godt hva forfatteren mente og hva hovedpersonen i boken følte. (Sikkert fordi jeg kunne identifisere meg med de følelsene)

Jeg deler på mange måter hr. Fongens syn på det velskrevne. Ofte kan det være nok i seg selv til å fange min oppmerksomhet gjennom en hel bok. Og her holdt det nesten hele veien: Pettersons observasjonsevne og presise skildringer av scener, mennesker og stemninger gjør fra tid til annen boka til en nytelse.

Men likevel glipper det for meg. Alle disse finpussede små delene legges aldri sammen til et maskineri eller byggverk jeg kan beundre som helhet og samtidig si meg fornøyd. Som en annen sa i en annen tråd, føles det litt som om det er selve boka som renner ut i en elv.

Slik ser det ihvertfall ut fra mitt ståsted, og dermed gjør jeg det samme som Dagbladet og VG når de står ovenfor et ambisiøst kunstverk de ikke helt forstår: gir det terningkast fire.

Jeg syns det at detaljene ikke nødvendigvis danner en helhet er med på å gjøre denne boken svært spesiell. Som leser blir man gitt flere detaljer, situasjoner og dialoger som man ikke aner hvordan man skal tolke, og selv om helheten ikke alltid var like klar fikk det meg til å filosofere mye mer rundt innholdet i boka enn jeg pleier å gjøre med andre bøker.

Jeg kjenner meg godt igjen i Fongens følelse av uro, og når en bok klarer å bringe fram slike følelser i meg, i tillegg til at den surret rundt i hodet mitt i lang tid, så blir det en soleklar 6'er på min terning.

Tankevekkende! Der oppdaget jeg et helt nytt aspekt ved den boka, gitt! Små og store valg som former liv er jo helt vesentlig i både skildringen av moren og av sønnen.

Da jeg leste boka tenkte meg mer på forholdet mellom mor og sønn (kanskje fordi jeg var høygravid med min første sønn da jeg leste den), og på hvordan sønnen skuffet moren akkurat slik hans far hadde gjort det (han overtok jo til og med de gamle klærene hans til slutt), og på hvordan det gikk an å være så tafatt som Arvid. Jeg håpet aldri min sønn skulle bli så tafatt at han bare sitter å venter på sin mor hvis hun sitter alene ute ved havet og gråter. Og akkurat slik handlet jo Arvids far også...

Jeg ble også svært fascinert av forholdet mellom mor og sønn, men jeg vil nesten si det er mora fortjener kritikk. Stakkars Arvid, han ønsker jo å være der for mora, men ho bare avviser han om og om igjen!

Det fascinerer meg litt at flere tenker på Arvid som den som ødela forholdet mellom han og mora. Nå er jeg vel og merke fortsatt en ung gutt, på alder med Arvid da han sluttet på skolen. Alder og livserfaringer har nok en god del å si for hvem man føler sympati for i slike situasjoner...

Det hadde jeg overhode ikke tenkt på, selv om jeg vanligvis kan være raskt ute til å tenke at det nok heller er foreldrene enn barnas skyld at forhold blir som de blir. Du har veldig rett i at alder og livserfaring, eller kanskje den livssituasjonen man er i, farger lesningen. Det er jo ikke usannsynlig at morens bitterhet over forholdet til faren og kanskje de valgene i livet hun endte opp med å ta har gjort at hun har skjøvet sønnen fra seg... Not bad!

Det er halvannet år siden jeg leste denne boka, men den dukker stadig vekk opp i tankene mine. Jeg innser at det må nok være en favorittbok.

Artig at vi kan minne hverandre om sider ved bøker vi ikke la merke til første gang. På denne måten får bøkene økt verdi for oss alle sammen.

Hvordan sønnen går inn i rollen som faren, er noe jeg nok overså litt betydningen av, selv om jeg ser nå i ettertid at nettopp det er en vesentlig del av boka.

Jeg leste "Jeg forbanner tidens elv" som en slags fortsettelse av "Til Sibir", og jeg elsker begge bøkene. Petterson er en stor forfatter etter min mening, språket hans er vidunderlig.

Tar opp igjen denne gamle tråden nå - Jeg blogget litt forsinket på Jeg forbanner tidens elv idag. Per Petterson anser jeg for en av de beste norske forfatterne vi har i dag, og jeg har lest de fleste av romanene hans, og det rare er, når jeg sammenligner de tre "store" så har de en kvalitetsstigning for meg. Ulike er de: Ut og stjæle hester var "Meget bra", Jeg forbanner tidens elv var "Fantastisk god", Jeg nekter - topper - utrolig bra.
Jeg forbanner tidens elv

Jeg elsket både "hestene" og "til sibir", og hadde derfor svært høye forventninger til "elva". Synes ikke jeg kunne kjenne igjen moren fra forrige bok, og Arvid fikk jeg ikke taket på. Men Pettersen skriver helt fantastisk, så det er nok persongalleriet som gjør at jeg ikke helt falt for boka, slik jeg gjorde med "hestene" og "elva".

I et intervju i Morgenbladet sier Petterson at det ikke er meningen at personene skal være helt like fra bok til bok som om de enklete bøkene var hvert sitt bind av den samme romanen. Omtrent slik sa han det.

Jeg tar en til kikk, Jan. Jeg skjønner uroen.