Bokelskere.no

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Hans foreldre har skilt seg, og moren sliter for å få endene til å møtes i og med at hun har valgt å sitte med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter, og i første omgang søker han seg lærerpost i Nord-Norge for ett år. Planen er å legge seg opp penger og dessuten få tid til å skrive.

Knausgårds møte med den lille bygda Håfjord i Troms blir overveldende. Naturen er voldsom, men det bor jo nesten ingen folk der. Og alle kjenner åpenbart alle. Det er ikke mulig å gjemme seg vekk. På en måte både spennende og skremmende for en sjenert og ensom ung mann. Etter en temmelig utsvevende russetid med så store mengder alkohol at dette med blackout, bakrus og fyllenerver holdt på å bli faretruende dagligdags, skal det vise seg at hans møte med den nordnorske drikkekulturen holder på å gå riktig galt.

Knausgård forsøker å skrive, men får det ikke til. Han klarer ikke å få det han tenker inne i hodet sitt til å bli litteratur når det kommer ned på papiret. Like fullt har han store tanker om sin egen fortreffelighet og egne evner til å skrive. For noe stort, det skal han bli!

Selv om denne boka i all hovedsak handler om Knausgårds ene år i Håfjord, gjør han mange sprang i tid. Noe av det sterkeste ved boka er – som i de foregående bøkene - når han kommer inn på forholdet til faren. Etter skilsmissen gifter faren seg med Unni, som han får en datter med. Og han har for alvor begynt å drikke. Det er snart ikke mulig å tilbringe noe tid sammen med ham uten at han er full. Alle skal danse etter farens pipe, for han har så lett for å bli fornærmet for den minste lille ting.

Noe av det den unge Knausgård sliter veldig med, og som beskrives med en helt rå ærlighet, er hans mislykkede forhold til det annet kjønn. Han drømmer om å debutere seksuelt, men uansett hva han gjør, får han det ikke til. En ting er at han er så sjenert. En annen ting er at han føler at det er noe galt med ham. Dette er en bok om mislykkethet, om ikke å få til noe, om usikkerhet som blir ”løst” gjennom drikking, om mengder med for tidlige sædavganger og en seksuell debut som lar vente på seg. Nok en gang har Knausgård klart å binde meg fast til enda et bind i selvbiografien sin. Denne gangen slukte jeg boka – bokstavelig talt! Tatt i betraktning at denne boka er den svakeste av de fire bøkene jeg har lest, må man vel si at det slett ikke er så aller verst! Jeg er fremdeles ikke lei og ser frem til Min kamp 5!

Jeg måtte ha lang pause etter bok nr 3, og er derfor nettopp ferdig med 4'ern. Jeg synes denne var klart bedre enn den forrige, da synes jeg denne barndommen begynte å bli ganske uttværet. Jeg synes det var veldig interessant hvordan har tilnærmer seg, og faktisk greier sin første jobb som lærervikar. Det kan ikke ha vært lett, som 18-åring.

Synes også at siste halvdel av boka viser hvor klaustrofobisk det hele blir for ham etterhvert, og tenker det var godt han kom seg videre til Bergen. Jeg ble ærlig talt også sittende å tenke endel over hvordan det er å vokse opp og bo hele livet sitt et så knøttlite sted som Håfjord. Hmm!

Litt rystende med dette voldsomme alkoholforbruket hans. Andre ville vel fått helt sammmenbrudd av sosial skam, angst og tømmermenn, men her er vi tydeligvis forskjellige.

Og på slutten av boka, når han beskriver den seansen med hun jenta i teltet på Roskilde; da tenkte jeg bare: Karl Ove, ditt svin! Men så måtte jeg le litt også, og tenkte - nei, her må jeg lese videre. Fram med bind 5! Jeg må bare si at jeg synes han er utrolig avvæpnende i all sin ærlighet.